Observasjon

Nå som jeg har startet med klienter og i tillegg fokuset på skolen har gått mer over til terapeut rollen enn tidligere i første og andre klasse, har jeg startet å bli mer oppmerksom på rollen som observatør.

Denne bloggen er skrevet med tanke på personer som har en personlig interesse av terapi på ett eller annet plan, og begrepet med observasjon i gestaltterapi har muligens en annen betydning enn det folk flest legger i det.

Da jeg var i militæret hadde vi observatører som hadde som oppgave å komme seg i posisjon i forhold til de målene vi skulle uskadeliggjøre. De hadde lettere utstyr, egne kjøretøy og måtte gjerne grave seg ned uansett vær og årstid og ligge en stund og vente, observere og melde tilbake til resten av troppen som sørget for at granatene haglet.

For å benytte dette eksempelet i forhold til terapi, var det i disse situasjonene viktig at observatørene forholdt seg så saklig og korrekt som mulig. Hvis det var en veistrekning de holdt utkikk med, måtte de først se hvordan veien gikk, hvilke svinger, bruer og annet terreng som fantes og ta en vurdering av hvor det ville være mest hensiktsmessig å legge et eventuelt angrep. De måtte også vurdere hvilke type kjøretøy som fienden hadde, hvilken fart disse sannsynligvis ville ha, avstanden til der bombekastertroppen sto og tiden det ville ta granatene i sin krumbane.

Utfordringen i en slik situasjon selvfølgelig, ville være at granetene ville ødelegge utstyret og mest sannsynlig ta en rekke menneskeliv i tillegg til å lemleste de som ikke døde momentant. For en observatør er det derfor viktig å sette sine egne tanker og følelser til side og tenke på oppgaven og få den gjennomført.

I terapien er det heldigvis få lignelser med dette, men vi som terapeuter har en oppgave å observere hva som skjer i møtet med klienten, og vi må forholde oss til det fenomenologisk. Hva er så å være fenomenologisk?

La oss si at det kommer en kollonne med seks kjøretøy, lettere pansret med mitraljøser betjent av en soldat på taket, de kjører i ca 30 km/t timen og har belter, noe som betyr at de kan kjøre av veien uten å være uskadeliggjort. Observatøren tar dette i betraktning og melder inn følgende via radio:
"9-1, dette er 9-9, vi observerer 6 kjøretøy i retning sør av type BV-206 med 30 meters avstand, fart ca 30 km/t, over".
Av troppsjefen får de beskjed om å velge et av flere nedslagsområder for granatene, og observatøren velger en bakketopp der terrenget tilsier at beltevognene ikke kan kjøre ut av veien og inn i terrenget uten utfordringer. Kommandoen gis videre via kryptert utstyr, granatene avfyres og død og pine følger deretter.

Observatørene forholder seg helt og holdent til fakta, og rapporterer inn det som skjer rent fenomenologisk, det vil si at de ikke tolker eller legger sine egne synspunkter med i kommunikasjonen.

For å gi et flåsete eksempel på hvordan den samme meldingen kunne vært gjort av en person som ikke har de samme forutsetningene og treningen, kunne det vært noe slikt:
"Hallo?! Det kommer seks kjøretøy sørover på veien, det virker ikke som de har så dårlig tid for de kjører ikke så veldig fort, men de er sikkert redde for å bli angrepet siden de har en kar som står og sikter med et digert gevær ut av en luke i taket. Alle sammen har hjelmer, og jeg ser at uniformene er skitne, kanskje de er slitne og ønsker å overgi seg. Hva gjør vi? Jeg tenker at det beste er å stanse dem og ta de til fange. OK?!"

I det siste eksempelet legger observatøren sine tolkninger og meninger inn i beskjeden som gis, og et befal hadde vel fått krupp hvis beskjedene hadde blitt gitt på denne måten.

Utfordringen med å observere seg selv og klienten(e) er at du som regel er alene i terapirommet, emosjonelt tilknyttet situasjonen og veldig opptatt av feltet mellom deg og klienten og det at du ikke skal gjøre noen feil.

Hvor vanskelig dette er, blir spesielt tydelig når en klient har vært i terapi i en time og du i etterkant skal evaluere hva som har funnet sted i timen. Var det noen tydelige figurer? Hvordan oppfattet du klienten, hva skjedde egentlig, oppstod det noen spesielle hendelser, hva ble sagt, hvordan var kroppspråket, hva gjorde du og så videre.

Klarer du å gjøre dette uten å tolke og legge inn dine egne meninger? Neppe, men vi skal prøve så godt vi kan - dette gjør at vi trener opp vår evne til å observere og bruke awareness.