Sex

Jeg har lest første del av Brigitte Martels bok "Sex - gleder og skuffelser" (2008) og dette er en bok jeg anbefaler andre terapeuter/coacher å lese.

Sex er en av basis behovene for oss mennesker, og uansett legning og seksuelle preferanser har vi et valgt forhold (eller ikke-forhold) til seksualitet. Mange av våre tanker og følelser rundt sex er tabubelagt og klientene stiller ofte spørsmål rundt hva som er "normal" seksuell adferd og fantasier.
Utfordringen med dette normalbegrepet er at det som anses å være helt normalt for en person, eller i en situasjon kan oppfattes som abnormalt i andre settinger.

Gordon (Journal of Sex Education and Therapy, vol 11, 1985, s17) beskriver det slik: "Normal seksuell oppførsel hos voksne defineres som frivillig, som ikke utnytter, og som det er samtykke om; generelt sett er den ikke bare noe som er godt og fritt for skyldfølelse, men den øker også selvfølelsen."

Kilde: iStockphotos

Årsakene til seksuelle problemer kan være mange, og det er viktig som terapeut at samarbeid med fastlege blir foreslått til klienten hvis det seksuelle problemet kan ha en fysiologisk grunn. Problemer med potens eller å bli opphisset nok til å kunne gjennomføre et vaginalt samleie kan ha ulike årsaker som ikke nødvendigvis kan løses i terapirommet. En behandling hos lege eller en annen spesialist kan være nødvendig og det kan være en god ide å kombinere dette med terapi.

Å arbeide med sex i terapirommet kan være effektfullt i både individualterapi, par og gruppeterapi. Det finnes flere grupper i Oslo der det er mulig å delta med temaet sex eller seksualitet. Gruppeterapi kan være spesielt egnet til dette siden det finnes en rekke eksperimenter som kan gjennomføres i gruppen som både utfordrer klientene til å sette ord på sine seksuelle utfordringer, men fremdeles beholder konfidensialiteten og kan anonymiseres selv innenfor gruppen. For den som ønsker innspill på slike øvelser er denne boken av Martel flott, med beskrivelser av øvelsene og anonymiserte eksempler fra hennes praksis.

Den seksuelle fantasien er personlig, og klientene deler ofte ikke sine fantasier med andre fordi de er usikre på om dette er normalt eller hva deres partner vil reagere hvis fantasiene blir uttalt. En fantasi kan være kun en fantasi og noe som klienten drømmer og tenker om, men ikke ønsker å sette ut i praksis. Andre fantasier er mindre angstfylt eller fører ikke til skam hos klienten, og disse kan gjerne bli utført i virkeligheten, enten med hennes vanlige partner eller med elskere eller tilfeldige bekjentskap. Å kunne utforske disse tankene i terapirommet kan være både belastende og befriende. Rollen til gestaltterapeuten er ikke å dømme klienten, men utforske de fenomene som oppstår i feltet sammen.

Oppstår det seksuelle spenninger mellom klienten og terapeuten er ikke dette uvanlig, og det er helt klare retningslinjer for at terapeuten plikter å sette grenser for klienten og seg selv. I noen tilfeller kan denne "seksuelle spenningen" også utforskes som et fenomen.

Det er også terapeutens ansvar å sette grenser i forhold til hva som er akseptabelt som tema i gruppen eller i individualterapi. En generell regel kan være at seksuell adferd som er straffbart vil det være stor forskjell på hvordan terapeuten behandler temaet, det kan være aktuelt å trekke en klient ut av en gruppe hvis de handlingene eller fantasiene som personen beskriver eller gjør ødelegger for gruppeprosessen og heller ta personen i individualterapi.

Vel, dette blogginnlegget er ikke ment for å belyse denne typen adferd som er utenfor "normalen", men at det er noen grunnleggende deler som må være på plass for at individet har en sunt seksualliv. Disse tre komponentene er ømhet, intimitet og aggressivitet. De to første er nok enklere å forstå enn den siste, vi har som regel et relativt likt begrep på hva som kjennetegner ømhet og intimitet.
For mange er aggressivitet et negativt ladet ord, men i gestaltteorien mener vi at dette er en sunn aggressivitet som gjør at vi kan gi uttrykk for vårt begjær, sine behov og søken mot den annen part. Vi kan vel også kalle det initiativ.

Konfluens - del 2

Et av de mest leste blogginnleggene mine handler om konfluens, dette er en kontaktform som har en motpol i motstand, og dette kan du lese mer om i den artikkelen som ble skrevet tidligere i studiet.

Å flyte inn i hverandre er en beskrivelse av konfluens, og min forståelse av denne kontaktformen har vært sterkt preget av at min forståelse for konfluens har vært begrenset til noe naturlig som ikke kan være en belastning for klienten.

Dyrkorn & Dyrkorn (2010) skriver at: "Konfluens vil si at grensene mellom to eller flere personer viskes ut, blir utydelige og underordnet et felles vi. Et konfluent forhold mellom to eller flere personer innebærer at det går automatikk i å tenke, mene, føle og oppfatte det samme uten forutgående meningsbryting."

I en sunn kontekst kan konfluens gi klienten en følelse av å tilhøre et fellesskap, og konfluens er viktig i forholdet mellom mennesker og grupper. Derimot kan det også bety at klienten mister seg selv og evnen til å differensiere mellom hva som er sitt og hva som er en del av feltet.

Vi kan si at konfluens har motpolen i kontaktformen motstand, der klienten ofte kan kjenne en kroppslig motstand mot personer, ikke evner å se ting fra en annens perspektiv og mangle empati.
Konfluens har også en annen side, nemlig isolasjon.

Illustrasjon: Jens M. Fossum

Isolasjonen er en slags forsvarsmekanisme for klienter som har en tendens til å henge seg opp i konfluensen, og det finnes eksempler på isolasjon for de fleste personer.

Jeg skal prøve å ta et eksempel fra mitt eget liv, der jeg kan føle at jeg er konfluent med en person jeg kjenner, vi er alltid enige og har mange av de samme referansene. Plutselig snakker jeg med denne personen og han sier noe som jeg ikke er enig i, og på grunn av at vi alltid pleier å være så konfluente reagerer jeg sterkt på den plutselige differensieringen og sier: "Nei, dette gidder jeg ikke å snakke mer om - når du skal være så teit. Jeg trodde vi var enige om slike ting." Kanskje jeg går ut av rommet og isolerer meg fysisk også.

Dette var kanskje ikke et av de beste eksemplene, men det er mulig du kjenner deg igjen i det jeg beskriver.

Når en klient har en diagnose innen psykologi og psykiatri som kalles Borderline (Kringlen, 2011, s.143) sier vi i gestaltteorien at pasienten har en fiksering rundt konfluens. I gestaltterapi gir vi ikke tilsvarende diagnoser, men forholder oss ofte til pasienter som har en sykdomshistorikk. Han skriver at denne diagnosen beskrives som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og har noen trekk fra den impulsive typen. I tillegg må en borderline klient ha to av følgende kriterier:

• Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier
• Intense og ustabile forhold
• Store anstrengelser for å ikke bli forlatt
• Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv adferd
• Kronisk følelse av tomhet

Kjenner du deg igjen? Det gjør jeg.

Vi har vel alle noen svingninger i psyken som gjør at vi er ustabile, selv vil jeg vel si at to av disse kriteriene (minst) har vært fremtredende i siste stadiet av forhold til kjærester som har vært i ferd med å slå opp. En borderline pasient klarer ikke å skille på seg selv og sine omgivelser, og ønsker ikke å bli overlatt til seg selv i sin ensomhet.

Det er spesielt aggresjonen som skiller en borderline klient fra en person som kanskje har en akutt følelse av å miste seg selv.

I terapirommet til en gestaltterapeut anbefaler Greenberg (1998) å konfrontere klienten med sin utagerende adferd og få awareness på dette. Hun sier at klienten må eksperimentere med å uttrykke sine behov i stedet for å unngå disse følelsene. Arbeidet må bære preg av å styrke det individuelle og at klienten kan differensiere hva som er hennes og hva som er en del av feltet.

Gestaltterapi for studenter ved Høyskolen i Akershus (Kjeller)

Kilde: www.hioa.no

HiOA har samme studentsamskipnad som NGI, og siden jeg har praksis på Strømmen tilbyr jeg gestaltterapi til studenter ved Høyskolen i Oslo og Akershus som går på Kjeller.

Normalt tar jeg 400,- per time - men til studenter ved Høyskolen gir jeg 50% rabatt. Jeg har ikke kapasitet til så mange studenter, men det finnes flere medstudenter fra NGI som ønsker å ha klienter.

Hvis du trenger noen å snakke med om vanskelige tema, ønsker å utforske sider ved ditt eget liv eller kjenner noen som kan ha behov for dette, ber jeg deg om å ta kontakt.

Forskning innen gestaltteori

Som mange andre følger jeg med på programmet Folkeopplysningen på Nrk som tar for seg alternative behandlingsformer. Gestaltterapi er også en alternativ behandlingsform, siden det ikke er godkjent på samme måte som behandlingsformer som pasienter kan få rekvisisjon fra sin lege og subsidiert behandling.

Daan van Baalen, som er en av gründerne til Norsk Gestaltinstitutt har sagt at han ønsker at gestalt skal være et alternativ - ikke alternativt. Dette er en ønsketenkning for oss som gestaltister, men det er dessverre en lang vei å gå før vi kommer dit, hvis det noen gang skjer. I Italia er gestaltterapi offentlig godkjent og pasienter kan visstnok få rekvisisjon fra legen. Jeg regner med at det er en god del retningslinjer rundt dette, men jeg har ikke sjekket det ut videre.

Gary Yontef er utdannet psykolog og praktiserer som gestaltterapeut. Han gikk i trening til å bli gestaltterapeut i 1965, og er derfor en gammel ringrev med oversikt over hva som har skjedd av utvikling innen faget de siste 50 årene.

Historisk kan jeg nok med god grunn påstå at gestaltterapi oppsto med Fritz Perls i spissen som et alternativ til tradisjonell psykologi, eller analytisk psykologi - etter hans avvisning fra sin tidligere læremester Sigmund Freud. Flere med kunnskap til psykoanalyse, og motstandere av denne terapiformen hang seg vel på, og det ble "trendy" med opprør på 60-tallet og tilhengerne fikk med seg flere som var i opposisjon til det tradisjonelle og bevegelsen rundt Perls var nesten litt kult-aktig på slutten av 60-tallet og frem til hans død. Det var få bøker på denne tiden, og som Yontef beskriver det i "Awareness, Dialogue & Process" så hadde det som ble skrevet en tendens til å være preget av forfatterens egen mening om hva som er riktig og galt, det er mangler på filosofisk analyse. Det var også mangler på reelle data, fenomenologiske forklaringer eller intelektuelle debatter (1988, s. 4).

I den tidlige tiden ble endel grunnleggende teorier født, som har blitt rafinert og videreutviklet siden. Noe av suksessen kan skyldes begrepene å jobbe her og nå med klienten, ulike metoder for å bruke eksperimenter mot klienten og en mer positiv holdning til at klienten kan "kureres" ved å øke awareness og kunne støtte seg selv i den problemstillingen hun er (les: livet).

Denne perioden ble mye av teorien også hentet fra andre terapiformer, ulike filosofiske retninger og mye mer.

På 70-tallet kom en endring, og det var blant annet Perls sin kone, Laura Perls - som gikk ut og opplyste at mannens metode for å praktisere, som dere blant annet kan se på ulike filmer på YouTube, var den eneste måten å utøve faget på. Det ble skrevet endel bøker som fremdeles har mye innflytelse på det vi lærer på instituttet nå, men også endel som ikke hadde så god kvalitet. Fagmiljøene i både USA og Europa produserte en rekke artikler i sine tidsskrifter, der flere av disse blir referert til, samt fagbøker som kan ha motstridende teorier og kun deler av tekstene blir ansett som "korrekte".

Det er i dag en hel del bøker på markedet, for meg som student på NGI kan jeg heldigvis forholde meg til en pensumliste som er temmelig omfattende, men ikke i nærheten så stor som en rekke andre studier.

Jeg har sporadisk lett etter forskning som har utgangspunkt i gestaltteorien, men har ikke funnet så mye enda, det vil ikke si at det ikke finnes der ute - det er nok heller mangel på motivasjon til å grave i det som finnes av informasjon på nettet og personlige mangler ved å finne kildene.

Det mangler ikke på metoder for å drive forskning, det er i utgangspunktet akkurat de samme metodene som benyttes i forskning innen psykologi, psykiatri, tradisjonell medisin og en rekke andre behandlingsformer som kan benyttes. Det er et par antagelser jeg kan få ut av dette.

I dag er det flere tusen godkjente psykologer i Norge, og disse praktiserer innen en rekke ulike retninger innen faget, samt at psykologer, akkurat som leger og andre fagpersoner, praktiserer på ulike måter. Det de har som vi gestaltterapeuter mangler, er en større forståelse for hva som anses å være korrekt. Hypoteser, teorier og lover - samt forskning rundt om disse stemmer driver den faglige utviklingen videre. Gestaltterapi påvirker også dette fagmiljøet, akkurat som det som psykologene og andre retninger innen filosofi og terapi påvirker oss. Derfor kan mye av forskningen som brukes i psykologi også tolkes av oss gestaltterapeuter, selv om metodene kan være ulike er det basert på mye av den samme teorien - selv om det selvfølgelig finnes noen store forskjeller som ikke kan ignoreres.

Vi kommer til å få mer innsikt i hva som er gjort av forskning innen gestaltterapi i løpet av dette året (3. klasse), og jeg kjenner på en yrende interesse for dette.

I forhold til Folkeopplysningen vil jeg si at det benyttes flere tvilsomme metoder for å forsterke de skeptiske sidene ved de behandlingsformene som blir gjennomgått, selv om programmet i seg selv muligens er mer populistisk enn vitenskapelig i sin oppbygging. I de to første programmene som omhandlet healere (1) og kvantemedisin og bioresonans (2), refereres det til kvakksalvere (mine ord) som driver med uetiske behandlinger uten at det refereres til hvem disse er. Mulig dette er for å unngå injuriespørsmål, eller at kildene ikke egentlig er kjent for produsentene av programmet - noe som gjør at jeg tenker at dette programmet er ment først og fremst til å underholde befolkningen, samt å irritere utøverne av alternative behandlingsformer. Jeg skulle gjerne likt å sett programmet med en annen vinkling, der tidsrammen ble utvidet til 1 time eller kanskje mer innen hvert felt, og at budsjettet ble satt litt høyere. Da kunne det kanskje blitt enda mer underholdende for meg.

Nå skal det sies at jeg tilhører en mild form for skeptiker i forhold til det meste, også mitt eget fagområde, der jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved alt som ikke er integrert. Dette er også det som eventuelt fører til at jeg eller andre setter igang våre egne forskningsprosjekter for å dokumentere gestaltens virkning eller mangel på det.

Hvis du som leser av denne bloggen kjenner til studier innen gestaltteori som er publisert på nett, legg gjerne inn en kommentar eller send meg en e-post. Det er nemlig deilig å slippe å lete etter informasjonen selv.

Priming

Det første programmet i serien Folkeopplysningen gikk på Nrk denne uken, med en påfølgende debatt som har fått endel oppmerksomhet både hos skeptikere og alternative tilhengere. Programmet omfattet Healing og i denne sammenheng uttalte psykolog Jan-Ole Hesselberg om begrepet kalt priming.

Bilde: Jotun

Kort fortalt handler priming om å påvirke andre med en form for stimuli, for eksempel en visuell skisse eller et ord, til å huske dette uten at vi egentlig vet det, for senere å kunne påvirke oss til en bestemt handling eller gjenkjennelse.

Les mer om begrepet her.

Dette syntes jeg var meget interessant, for jeg tror dette med priming veldig ofte skjer i feltet mellom terapeut og klient.

For eksempel kan en klient fortelle om et problem, la oss si stress, og terapeuten spør hvordan pasienten føler dette stresset i kroppen. I følge vår teori får vi da klienten til å kjenne etter hvordan stress føles i kroppen (indre sone). Her kan vi si at det er stor mulighet for at klienten kjenner en uro i magen, trykk i brystkassen eller andre typer ubehag. Mange av disse symptomene på stress er noe de fleste mennesker kan kjenne seg igjen i, og derfor kan det være at jeg som klient i dette tilfellet blir primet av min klient. Jeg hører på klientens ord, betrakter de ulike bevegelsene som hun gjør og kjenner at jeg blir urolig i magen, kjenner et trykk i brystet og at pusten min forandrer seg.

Wollants (2008. s. 85) beskriver hvordan hans klient forteller hvordan forholdet er til sønnen sin, og gjennom sine observasjoner tolker språket og handlingene som foregår i terapirommet til at det er en overveldende følelse å føle seg utslitt, men avklarer dette med klienten ved å fortelle om sine observasjoner og responsen han får på dette. Wollants beskriver hvordan sorgfølelsen veller opp i ham når dette skjer.

Denne formen for kontakt, er jo i prinsippet basert på priming - og terapeuten kan også benytte seg av det ovenfor klienten.