Filming av foredrag med Frank-M. Staemmler

Jeg ble spurt om å hjelpe til med å anskaffe videoutstyr til NGI. De har planer om å filme sine foredrag og legge de ut på nettet for at de som ikke hadde mulighet til å delta også kan få et faglig utbytte av dette tilbudet.

Nå er jeg temmelig fotointeressert og har en utdannelse som lydtekniker, men det betyr ikke at jeg har noe spesielt peiling på videoutstyr for det, så jeg henvendte meg til FotoVideo, som er den fagbutikken jeg handler det meste av utstyr. Av dem fikk jeg et par gode tips om utstyr og vi valgte et Canon kamera med en Sennheiser trådløs myggmikrofon. Utstyret kom i hus og så ble jeg bedt om å hjelpe til med filmingen siden læreren som egentlig skulle gjøre det ikke kunne.

En ting er å kjøpe litt utstyr, det er noe helt annet å bli kjent med hvordan det skal brukes korrekt. Det meste av filming jeg gjør er på iPhonen min, og her var det behov for å trene litt. Så jeg tok med utstyret på hytta og lekte skjult kamera med familien, mikket opp samboeren min og fikk litt lavere puls.

Staemmler er en av mine favoritter, og det var moro å få snakket litt med ham, selv om det for det meste var fokus på å sjekke utstyret før foredraget satte i gang. Filmingen gikk forsåvidt greit, jeg slet litt med lys og hadde ikke helt kontroll på å zoome inn og ut. Etterhvert ble jeg litt vågal og startet å panorere litt (les: zoome mens jeg flytter kameraet så Staemmler kommer midt i bildet).

Alt virket bra, og jeg var fornøyd med å komme igjennom foredraget med film på minnekortet.

Planen min var så å bare legge dette ut på nett, det er sikkert kjempeenkelt - og jeg fant fort ut at jeg manglet både utstyret og programvaren for å få redigert råfilmen. Etter en kort brainstorming spurte jeg en medelev om jeg ikke kunne bruke hans iMac, og det fikk jeg.

På Mac'en hadde han noe fantastisk programvare og vi klippet bort litt, la til titler og følte oss ferdige. Da vi så skulle legge dette ut på nett, fant jeg ut at YouTube med sin standard løsning kun tillater videoer på maks 15 minutter. Ugh!

Jeg visste at jeg hadde en Vimeo konto, men der fant jeg ut at jeg kun hadde 500 Mb plass per uke, så løsningen ble å oppgradere denne kontoen og dele videoen i to. Vi kunne kun legge ut 1 halvdel per uke, så jeg var spent på det ferdige resultatet.

Rent teknisk sett er bildet litt for komprimert, vi måtte gjøre det på den måten for å komme under 5Gb per halvdel, og lyden peaker fordi jeg hadde satt input nivået for høyt fra mikrofonen.

Men nå vet jeg hvordan det skal gjøres, og jeg regner med at jeg tilbyr min hjelp til det neste prosjektet også.

Del 1: https://vimeo.com/57163292
Del 2: https://vimeo.com/57457750

Observasjon

Nå som jeg har startet med klienter og i tillegg fokuset på skolen har gått mer over til terapeut rollen enn tidligere i første og andre klasse, har jeg startet å bli mer oppmerksom på rollen som observatør.

Denne bloggen er skrevet med tanke på personer som har en personlig interesse av terapi på ett eller annet plan, og begrepet med observasjon i gestaltterapi har muligens en annen betydning enn det folk flest legger i det.

Da jeg var i militæret hadde vi observatører som hadde som oppgave å komme seg i posisjon i forhold til de målene vi skulle uskadeliggjøre. De hadde lettere utstyr, egne kjøretøy og måtte gjerne grave seg ned uansett vær og årstid og ligge en stund og vente, observere og melde tilbake til resten av troppen som sørget for at granatene haglet.

For å benytte dette eksempelet i forhold til terapi, var det i disse situasjonene viktig at observatørene forholdt seg så saklig og korrekt som mulig. Hvis det var en veistrekning de holdt utkikk med, måtte de først se hvordan veien gikk, hvilke svinger, bruer og annet terreng som fantes og ta en vurdering av hvor det ville være mest hensiktsmessig å legge et eventuelt angrep. De måtte også vurdere hvilke type kjøretøy som fienden hadde, hvilken fart disse sannsynligvis ville ha, avstanden til der bombekastertroppen sto og tiden det ville ta granatene i sin krumbane.

Utfordringen i en slik situasjon selvfølgelig, ville være at granetene ville ødelegge utstyret og mest sannsynlig ta en rekke menneskeliv i tillegg til å lemleste de som ikke døde momentant. For en observatør er det derfor viktig å sette sine egne tanker og følelser til side og tenke på oppgaven og få den gjennomført.

I terapien er det heldigvis få lignelser med dette, men vi som terapeuter har en oppgave å observere hva som skjer i møtet med klienten, og vi må forholde oss til det fenomenologisk. Hva er så å være fenomenologisk?

La oss si at det kommer en kollonne med seks kjøretøy, lettere pansret med mitraljøser betjent av en soldat på taket, de kjører i ca 30 km/t timen og har belter, noe som betyr at de kan kjøre av veien uten å være uskadeliggjort. Observatøren tar dette i betraktning og melder inn følgende via radio:
"9-1, dette er 9-9, vi observerer 6 kjøretøy i retning sør av type BV-206 med 30 meters avstand, fart ca 30 km/t, over".
Av troppsjefen får de beskjed om å velge et av flere nedslagsområder for granatene, og observatøren velger en bakketopp der terrenget tilsier at beltevognene ikke kan kjøre ut av veien og inn i terrenget uten utfordringer. Kommandoen gis videre via kryptert utstyr, granatene avfyres og død og pine følger deretter.

Observatørene forholder seg helt og holdent til fakta, og rapporterer inn det som skjer rent fenomenologisk, det vil si at de ikke tolker eller legger sine egne synspunkter med i kommunikasjonen.

For å gi et flåsete eksempel på hvordan den samme meldingen kunne vært gjort av en person som ikke har de samme forutsetningene og treningen, kunne det vært noe slikt:
"Hallo?! Det kommer seks kjøretøy sørover på veien, det virker ikke som de har så dårlig tid for de kjører ikke så veldig fort, men de er sikkert redde for å bli angrepet siden de har en kar som står og sikter med et digert gevær ut av en luke i taket. Alle sammen har hjelmer, og jeg ser at uniformene er skitne, kanskje de er slitne og ønsker å overgi seg. Hva gjør vi? Jeg tenker at det beste er å stanse dem og ta de til fange. OK?!"

I det siste eksempelet legger observatøren sine tolkninger og meninger inn i beskjeden som gis, og et befal hadde vel fått krupp hvis beskjedene hadde blitt gitt på denne måten.

Utfordringen med å observere seg selv og klienten(e) er at du som regel er alene i terapirommet, emosjonelt tilknyttet situasjonen og veldig opptatt av feltet mellom deg og klienten og det at du ikke skal gjøre noen feil.

Hvor vanskelig dette er, blir spesielt tydelig når en klient har vært i terapi i en time og du i etterkant skal evaluere hva som har funnet sted i timen. Var det noen tydelige figurer? Hvordan oppfattet du klienten, hva skjedde egentlig, oppstod det noen spesielle hendelser, hva ble sagt, hvordan var kroppspråket, hva gjorde du og så videre.

Klarer du å gjøre dette uten å tolke og legge inn dine egne meninger? Neppe, men vi skal prøve så godt vi kan - dette gjør at vi trener opp vår evne til å observere og bruke awareness.

Empati

Kilde: www.frank-staemmler.de

Frank-M. Staemmler er en tysk gestaltterapeut som også er utdannet psykolog. Han har skrevet en bok som heter "Empathy in Psychotherapy". Han har også skrevet noen meget bra artikler som vi bruker mye i studiene på NGI. Språket hans kan være litt kronglete, men jeg liker veldig godt måten som han skriver på og hvordan hans kunnskap om emnene blir synliggjort med gode referanser til kildene.

I følge Staemmler er den tradisjonelle definisjonen på empati følgende: "Empathy is a mode of attending to the client whereby the therapist strives to capture the client's experimential world as accurate as possible without loosing her awareness of the boundary between self and other." (s.23)

Han mener at denne definisjonen ikke er nok, og at det er tre hovedgrunner til at empati begrepet må utvides. Den første grunnen er det han kaller "ensidighet/one-sided" og med dette mener han at begrepet med empati kun gjelder for terapeuten. Jeg tolker dette som et etterslep av holdningene til endel psykologer som ser på seg selv som hevet over sin klient, at det å være utdannet psykoterapeut betød at terapeuten hadde et helt annet utgangpunkt enn klienten.

Den andre grunnen er det han kaller "disembodiment", som jeg har litt vanskelig med å oversette - men det betyr vel at empatien ikke tar hensyn til kroppen i den tradisjonelle beskrivelsen fordi empati først og fremst ble ansett å være en mental egenskap og at kroppen ikke hadde noen innvirkning på dette. For oss gestaltterapeuter er det viktig å se sammenhengen mellom det vi observerer/opplever/sanser, tenker og kjenner i kroppen.

For det tredje påpeker han individualismen, som bygger opp under at alle mennesker står for seg selv og at det ikke er noen link mellom ulike individer. Dette har sin opprinnelse tilbake i historien, og spesielt hendelser som den franske revolusjon og dette med at vi alle skal ta ansvar for oss selv har ført til at empatien ikke har plass. Rent kulturelt peker også Staemmler på at vi blir mer distansert i forhold til andre, dette skylder krig, mengden informasjon om forferdelige hendelser, voldelige videospill og filmer, samt mye annet.

Han mener ikke at hans begrep på empati skal erstatte den tradisjonelle definisjonen av empati, men derimot bygger videre på denne.

Det er et meget langt kapittel som beskriver hans forslag til det utvidede begrepet for empati, og kort oppsummert introduserer han tre poeng der det første er den intersubjektive prosessen mellom mennesker (klient/terapeut). Slik jeg forstår dette er at både klienten og terapeuten mobiliserer for å skape empati som går i begge retninger på et mentalt plan. Terapeuten forsøker å se klienten fra hans ståsted, men denne prosessen går også den andre veien, nemlig fra klienten til terapeuten.

Den andre er en kroppslig forståelse, mitt beste eksempel på dette er for eksempel måten vi speiler andre mennesker på, at vi kan kjenne "fantomsmerter" når vi snakket om en sykdom andre har, "kjenner det på kroppen" når vi ser noen tryne på sykkel og lignende kroppslige reaksjoner. Som terapeuter kan vi også bruke kroppen vår til å vise at vi følger med og møter klienten for å vise at vi har empati.

Det siste punktet er det han kaller den samlende situasjonen / Joint Situation. Her får jeg ikke helt taket på hva han mener, men jeg tror det har noe med at når to personer møtes og skaper en situasjon med felles empati som går begge veier, blir møtet mellom disse to personen noe mer enn to individer som har en forståelse for hverandre. Dette kan kanskje sammenlignes med det vi gestaltterapeuter kaller kontakt i kontaktsyklusen, nemlig at i møtet med hverandre blir feltet til mellom dem, de er over forkontakten og har mobilisert sammen til en kontakt. Denne kontakten varer ikke evig, for alt har jo en ende og vi kommer over i etterkontakten.

Staemmler's nye definisjon på empati er da som følger: "In addition to what is described by the traditional concept of empathy I understand empathy to be a form of social referencing that is based on intersubjectivity, takes place on a bodily level and is mutual: It takes place between two (or several) persons - a referencing of both the expermential world of the other person(s) and also of the joint situation and its emergent characteristics."

Muligens litt omfattende til å oppsummere i en så kort artikkel, så jeg anbefaler dere virkelig å kjøpe boken og lese den. Selv kommer jeg nok til å bla i denne ofte, han beskriver sine begrep meget bra og kommer med gode eksempler. Jeg tror Staemmler kommer til å bli en hovedreferanse for empatibegrepet fremover og håper også andre fagmiljøer enn gestaltterapeuter ser på hans teorier.

Han refererer også til O'Hara (1997) som en annen terapeut med en lignende modell. Hennes bok har jeg ikke.

Sex

Jeg har lest første del av Brigitte Martels bok "Sex - gleder og skuffelser" (2008) og dette er en bok jeg anbefaler andre terapeuter/coacher å lese.

Sex er en av basis behovene for oss mennesker, og uansett legning og seksuelle preferanser har vi et valgt forhold (eller ikke-forhold) til seksualitet. Mange av våre tanker og følelser rundt sex er tabubelagt og klientene stiller ofte spørsmål rundt hva som er "normal" seksuell adferd og fantasier.
Utfordringen med dette normalbegrepet er at det som anses å være helt normalt for en person, eller i en situasjon kan oppfattes som abnormalt i andre settinger.

Gordon (Journal of Sex Education and Therapy, vol 11, 1985, s17) beskriver det slik: "Normal seksuell oppførsel hos voksne defineres som frivillig, som ikke utnytter, og som det er samtykke om; generelt sett er den ikke bare noe som er godt og fritt for skyldfølelse, men den øker også selvfølelsen."

Kilde: iStockphotos

Årsakene til seksuelle problemer kan være mange, og det er viktig som terapeut at samarbeid med fastlege blir foreslått til klienten hvis det seksuelle problemet kan ha en fysiologisk grunn. Problemer med potens eller å bli opphisset nok til å kunne gjennomføre et vaginalt samleie kan ha ulike årsaker som ikke nødvendigvis kan løses i terapirommet. En behandling hos lege eller en annen spesialist kan være nødvendig og det kan være en god ide å kombinere dette med terapi.

Å arbeide med sex i terapirommet kan være effektfullt i både individualterapi, par og gruppeterapi. Det finnes flere grupper i Oslo der det er mulig å delta med temaet sex eller seksualitet. Gruppeterapi kan være spesielt egnet til dette siden det finnes en rekke eksperimenter som kan gjennomføres i gruppen som både utfordrer klientene til å sette ord på sine seksuelle utfordringer, men fremdeles beholder konfidensialiteten og kan anonymiseres selv innenfor gruppen. For den som ønsker innspill på slike øvelser er denne boken av Martel flott, med beskrivelser av øvelsene og anonymiserte eksempler fra hennes praksis.

Den seksuelle fantasien er personlig, og klientene deler ofte ikke sine fantasier med andre fordi de er usikre på om dette er normalt eller hva deres partner vil reagere hvis fantasiene blir uttalt. En fantasi kan være kun en fantasi og noe som klienten drømmer og tenker om, men ikke ønsker å sette ut i praksis. Andre fantasier er mindre angstfylt eller fører ikke til skam hos klienten, og disse kan gjerne bli utført i virkeligheten, enten med hennes vanlige partner eller med elskere eller tilfeldige bekjentskap. Å kunne utforske disse tankene i terapirommet kan være både belastende og befriende. Rollen til gestaltterapeuten er ikke å dømme klienten, men utforske de fenomene som oppstår i feltet sammen.

Oppstår det seksuelle spenninger mellom klienten og terapeuten er ikke dette uvanlig, og det er helt klare retningslinjer for at terapeuten plikter å sette grenser for klienten og seg selv. I noen tilfeller kan denne "seksuelle spenningen" også utforskes som et fenomen.

Det er også terapeutens ansvar å sette grenser i forhold til hva som er akseptabelt som tema i gruppen eller i individualterapi. En generell regel kan være at seksuell adferd som er straffbart vil det være stor forskjell på hvordan terapeuten behandler temaet, det kan være aktuelt å trekke en klient ut av en gruppe hvis de handlingene eller fantasiene som personen beskriver eller gjør ødelegger for gruppeprosessen og heller ta personen i individualterapi.

Vel, dette blogginnlegget er ikke ment for å belyse denne typen adferd som er utenfor "normalen", men at det er noen grunnleggende deler som må være på plass for at individet har en sunt seksualliv. Disse tre komponentene er ømhet, intimitet og aggressivitet. De to første er nok enklere å forstå enn den siste, vi har som regel et relativt likt begrep på hva som kjennetegner ømhet og intimitet.
For mange er aggressivitet et negativt ladet ord, men i gestaltteorien mener vi at dette er en sunn aggressivitet som gjør at vi kan gi uttrykk for vårt begjær, sine behov og søken mot den annen part. Vi kan vel også kalle det initiativ.

Konfluens - del 2

Et av de mest leste blogginnleggene mine handler om konfluens, dette er en kontaktform som har en motpol i motstand, og dette kan du lese mer om i den artikkelen som ble skrevet tidligere i studiet.

Å flyte inn i hverandre er en beskrivelse av konfluens, og min forståelse av denne kontaktformen har vært sterkt preget av at min forståelse for konfluens har vært begrenset til noe naturlig som ikke kan være en belastning for klienten.

Dyrkorn & Dyrkorn (2010) skriver at: "Konfluens vil si at grensene mellom to eller flere personer viskes ut, blir utydelige og underordnet et felles vi. Et konfluent forhold mellom to eller flere personer innebærer at det går automatikk i å tenke, mene, føle og oppfatte det samme uten forutgående meningsbryting."

I en sunn kontekst kan konfluens gi klienten en følelse av å tilhøre et fellesskap, og konfluens er viktig i forholdet mellom mennesker og grupper. Derimot kan det også bety at klienten mister seg selv og evnen til å differensiere mellom hva som er sitt og hva som er en del av feltet.

Vi kan si at konfluens har motpolen i kontaktformen motstand, der klienten ofte kan kjenne en kroppslig motstand mot personer, ikke evner å se ting fra en annens perspektiv og mangle empati.
Konfluens har også en annen side, nemlig isolasjon.

Illustrasjon: Jens M. Fossum

Isolasjonen er en slags forsvarsmekanisme for klienter som har en tendens til å henge seg opp i konfluensen, og det finnes eksempler på isolasjon for de fleste personer.

Jeg skal prøve å ta et eksempel fra mitt eget liv, der jeg kan føle at jeg er konfluent med en person jeg kjenner, vi er alltid enige og har mange av de samme referansene. Plutselig snakker jeg med denne personen og han sier noe som jeg ikke er enig i, og på grunn av at vi alltid pleier å være så konfluente reagerer jeg sterkt på den plutselige differensieringen og sier: "Nei, dette gidder jeg ikke å snakke mer om - når du skal være så teit. Jeg trodde vi var enige om slike ting." Kanskje jeg går ut av rommet og isolerer meg fysisk også.

Dette var kanskje ikke et av de beste eksemplene, men det er mulig du kjenner deg igjen i det jeg beskriver.

Når en klient har en diagnose innen psykologi og psykiatri som kalles Borderline (Kringlen, 2011, s.143) sier vi i gestaltteorien at pasienten har en fiksering rundt konfluens. I gestaltterapi gir vi ikke tilsvarende diagnoser, men forholder oss ofte til pasienter som har en sykdomshistorikk. Han skriver at denne diagnosen beskrives som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og har noen trekk fra den impulsive typen. I tillegg må en borderline klient ha to av følgende kriterier:

• Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier
• Intense og ustabile forhold
• Store anstrengelser for å ikke bli forlatt
• Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv adferd
• Kronisk følelse av tomhet

Kjenner du deg igjen? Det gjør jeg.

Vi har vel alle noen svingninger i psyken som gjør at vi er ustabile, selv vil jeg vel si at to av disse kriteriene (minst) har vært fremtredende i siste stadiet av forhold til kjærester som har vært i ferd med å slå opp. En borderline pasient klarer ikke å skille på seg selv og sine omgivelser, og ønsker ikke å bli overlatt til seg selv i sin ensomhet.

Det er spesielt aggresjonen som skiller en borderline klient fra en person som kanskje har en akutt følelse av å miste seg selv.

I terapirommet til en gestaltterapeut anbefaler Greenberg (1998) å konfrontere klienten med sin utagerende adferd og få awareness på dette. Hun sier at klienten må eksperimentere med å uttrykke sine behov i stedet for å unngå disse følelsene. Arbeidet må bære preg av å styrke det individuelle og at klienten kan differensiere hva som er hennes og hva som er en del av feltet.