Fikk beskjed av en medstudent, at det er fullt mulig å bestille bøkene til førsteårsstudiet på en nettbokhandel som heter capris.no
Fordelen med å bestille herfra er at det er fraktfritt, så for de som ikke har bestilt alle bøkene enda - eller som ønsker å slippe å bestille fra amazon.co.uk eller amazon.com, så er det verdt et forsøk.
0939266164 PERLS, FREDERICK S.:GESTALT THERAPY VERB Heftet 263,- 263,-
0394710061 POLSTER, ERVING:GESTALT THERAPY INTEGRAT Heftet 95,- 95,-
0939266415 KORB, MARGARET P.:GESTALT THERAPY Heftet 169,- 169,-
0939266334 ROSENBLATT, DANIEL:OPENING DOORS Heftet 200,- 200,-
8205304378 KOKKERSVOLD, ERLING:MELLOM OSS Pocket 234,- 234,-
0394725670 ZINKER, JOSEPH C.:CREATIVE PROCESS IN GE Heftet 100,- 100,-
Fraktkostnad: 0,-
lørdag 9. oktober 2010
lørdag 2. oktober 2010
"What you do, you do"
Sitter og leser litt fra boken "Fritz Perls" av P. Clarkson og J. Mackewn og biter meg merke i en del viktige ting.
I boken står det:
"Each individual is ultimately alone: no matter how many friends we may have, each one of us must enter and leave this life alone".
For meg er dette veldig mye mer tydelig akkurat nå, for de siste dagene har jeg vært på sykehuset og ventet på at fødselen til mine tvillinger setter i gang. Min samboer får hormoner som skal sette prosessen i gang, og i mellomtiden er det bare å gå rundt å vente. Det er som å være i verdens lengste telefonkø, men du vet ikke hvor langt framme du er i køen.
De to barna som snart skal komme ut, gjør at mitt univers blir så mye større. Jeg er far fra før, og denne hendelsen vil påvirke veldig mange rundt meg. Men det er så tydelig at livet vårt ofte starter eller stopper på et sykehus. Når vi går rundt nede i første etasje, kommer det en strøm av pårørende, syke og ansatte konstant. Dette er et sted som aldri sover og livets syklus går sin gang. Hvert år blir det født ca 4.000 barn her, og det er ingen tvil om at de har både erfaring og kunnskap om hvordan barn kommer til verden. Men det er også mange som ender sin reise i dette bygget, og det er jo i sterk kontrast med vår glede over å få barn til verden og den sorgen det er å miste noen.
Men Perls og gestaltterapien sier at vi har friheten til å påvirke vårt eget liv. I prinsippet kunne vi satt oss i bilen og forsøkt å få disse barnene hjemme. Personlig mener jeg det ville vært galskap, men med denne friheten til å gjøre som vi vil, så må jeg også ha ansvar for mine valg. Heldigvis for barna mine, så velger jeg å bli her på sykehuset og la andre hjelpe oss.
Dette med å ta ansvar for våre valg er nok veldig vanskelig, det er mange av oss som prøver å flykte fra sannheten ved å forestille oss forpliktelser til andre eller skylde på andre på grunn av vår livssituasjon. Jeg har sikkert gitt andre skylden for mine handlinger mange ganger, men som gestaltterapien sier: "Det du gjør, gjør du."
Ved å faktisk anerkjenne at du selv er ansvarlig for dine handlinger, får du mer awareness rundt det du gjør eller har gjort.
Det ligger sikkert rundt femti babyer i disse gangene rundt meg, og heldigvis har ikke de enda startet å anerkjenne sin egen frihet eller ansvar for sine egne handlinger. De har en awareness som (sannsynligvis) dreier deg mest om den indre og ytre sonen. Tipper det er litt av en overgang å gå fra å duppe rundt i magen til moren sin, der det er varmt og godt, maten kommer rett inn i systemet gjennom navlestrengen og ingen av basisbehovene er utilfredsstilt - til å komme ut i den store verden.
Her ute er det kaldt, barnet må få i seg næring ved å bruke energi på selve handlingen å spise, det er flere lyder, lukter og inntrykk som skal behandles.
Likheten er kanskje stor til de som er syke og vet at de skal dø. Jeg har absolutt ingen erfaring med hverken døende eller det å dø i seg selv, men forestiller meg at det hadde vært helt andre tanker i mitt hode hvis jeg hadde vært her på sykehuset i annet ærend.
Jeg skal prøve å leve etter gestaltterapiens prinsipper, uten å gjør det ville jeg nok ikke blitt en terapeut noen ville brukt, og jeg tror det er en stor utfordring å fortsette å bygge awareness rundt at det jeg gjør, gjør jeg. Det er ingen vits for meg å skylde på andre i forhold til motgang i livet, for på et eller annet tidspunkt har jeg tatt et valg - ubevisst eller ikke, som har hatt konsekvenser.
Heldigvis har jeg god tid på meg til å bli enda bedre forberedt, det er ingen tid til å "leke hobbypsykolog" eller prøve å løse noen verdensproblemer enda. Jeg har startet å bli mer oppmerksom på at jeg har muligheten til å velge selv hva jeg gjør og ikke minst å ta ansvar for de valgene jeg tar. Nå i ukene fremover tror jeg ikke det vil tas så mange valg - de fleste vil ikke ha så store konsekvenser, for jeg har tatt valget å få barn, og mitt ansvar nå er at de får en så behagelig inngang til livet som mulig.
I boken står det:
"Each individual is ultimately alone: no matter how many friends we may have, each one of us must enter and leave this life alone".
For meg er dette veldig mye mer tydelig akkurat nå, for de siste dagene har jeg vært på sykehuset og ventet på at fødselen til mine tvillinger setter i gang. Min samboer får hormoner som skal sette prosessen i gang, og i mellomtiden er det bare å gå rundt å vente. Det er som å være i verdens lengste telefonkø, men du vet ikke hvor langt framme du er i køen.
De to barna som snart skal komme ut, gjør at mitt univers blir så mye større. Jeg er far fra før, og denne hendelsen vil påvirke veldig mange rundt meg. Men det er så tydelig at livet vårt ofte starter eller stopper på et sykehus. Når vi går rundt nede i første etasje, kommer det en strøm av pårørende, syke og ansatte konstant. Dette er et sted som aldri sover og livets syklus går sin gang. Hvert år blir det født ca 4.000 barn her, og det er ingen tvil om at de har både erfaring og kunnskap om hvordan barn kommer til verden. Men det er også mange som ender sin reise i dette bygget, og det er jo i sterk kontrast med vår glede over å få barn til verden og den sorgen det er å miste noen.
Men Perls og gestaltterapien sier at vi har friheten til å påvirke vårt eget liv. I prinsippet kunne vi satt oss i bilen og forsøkt å få disse barnene hjemme. Personlig mener jeg det ville vært galskap, men med denne friheten til å gjøre som vi vil, så må jeg også ha ansvar for mine valg. Heldigvis for barna mine, så velger jeg å bli her på sykehuset og la andre hjelpe oss.
Dette med å ta ansvar for våre valg er nok veldig vanskelig, det er mange av oss som prøver å flykte fra sannheten ved å forestille oss forpliktelser til andre eller skylde på andre på grunn av vår livssituasjon. Jeg har sikkert gitt andre skylden for mine handlinger mange ganger, men som gestaltterapien sier: "Det du gjør, gjør du."
Ved å faktisk anerkjenne at du selv er ansvarlig for dine handlinger, får du mer awareness rundt det du gjør eller har gjort.
Det ligger sikkert rundt femti babyer i disse gangene rundt meg, og heldigvis har ikke de enda startet å anerkjenne sin egen frihet eller ansvar for sine egne handlinger. De har en awareness som (sannsynligvis) dreier deg mest om den indre og ytre sonen. Tipper det er litt av en overgang å gå fra å duppe rundt i magen til moren sin, der det er varmt og godt, maten kommer rett inn i systemet gjennom navlestrengen og ingen av basisbehovene er utilfredsstilt - til å komme ut i den store verden.
Her ute er det kaldt, barnet må få i seg næring ved å bruke energi på selve handlingen å spise, det er flere lyder, lukter og inntrykk som skal behandles.
Likheten er kanskje stor til de som er syke og vet at de skal dø. Jeg har absolutt ingen erfaring med hverken døende eller det å dø i seg selv, men forestiller meg at det hadde vært helt andre tanker i mitt hode hvis jeg hadde vært her på sykehuset i annet ærend.
Jeg skal prøve å leve etter gestaltterapiens prinsipper, uten å gjør det ville jeg nok ikke blitt en terapeut noen ville brukt, og jeg tror det er en stor utfordring å fortsette å bygge awareness rundt at det jeg gjør, gjør jeg. Det er ingen vits for meg å skylde på andre i forhold til motgang i livet, for på et eller annet tidspunkt har jeg tatt et valg - ubevisst eller ikke, som har hatt konsekvenser.
Heldigvis har jeg god tid på meg til å bli enda bedre forberedt, det er ingen tid til å "leke hobbypsykolog" eller prøve å løse noen verdensproblemer enda. Jeg har startet å bli mer oppmerksom på at jeg har muligheten til å velge selv hva jeg gjør og ikke minst å ta ansvar for de valgene jeg tar. Nå i ukene fremover tror jeg ikke det vil tas så mange valg - de fleste vil ikke ha så store konsekvenser, for jeg har tatt valget å få barn, og mitt ansvar nå er at de får en så behagelig inngang til livet som mulig.
torsdag 30. september 2010
Konfluens
Akkurat nå sitter jeg på gulvet, rommet jeg sitter i er på et sykehus og min samboer ligger i en seng ved siden av og leser litt i Norsk Gestalttidsskrift av ren nyskjerrighet. Det er jo utrolig moro at hun faktisk leser på noe som har med gestaltterapi nå som vi skal ha tviliinger. Fødselen er i første fase av å bli satt i gang, og hun får noen piller som skal gjøre livmoren klar og vil forhåpentligvis sette i gang veer. Jordmoren synes det var litt unormalt å sitte å lese fagbøker mens maskinene måler hjertefrekvenser og aktivitet i livmoren. Selv sitter jeg og tvinner tommeltotter og prøver å sorter hodet mitt litt.
Da kommer det et spørsmål fra sengen:
"Hva er konfluens?"
Jeg ble svar skyldig, for dette ordet leste jeg om i forrige uke i en av artiklene av Den Flyvende Hollender eller et annet tidsskrift fra NGF. Men jeg husker jo ikke hva det er!
Først prøvde jeg å svare Solvor på dette, men det ble bare dumt - slik det ofte blir når jeg prøver å fortelle om noe jeg ikke kan. Etter litt knoting med ord fant jeg fort ut at det var på tide å undersøke litt før jeg svarte.
Prøvde først å google litt, men det kom ingen gode treff opp umiddelbart. Det var ingen artikkel om emnet på wikipedia heller. Det er jo litt dumt, tenker jeg jo da. Dette er jo en gyllen mulighet til å publisere noe som kan benyttes som oppslagsverk for andre som lurer på det samme, en oppgave jeg forøvrig mener noen andre enn meg bør gjøre, siden jeg ikke har en klar ide om hva begrepet er.
Å være konfluent er at vi har uklare grenser mellom oss og omgivelsene, eller uklare grenser inne i oss, mellom deler av oss selv. Når vi er konfluente er vi opptatte av omgivelsene på en slik måte at vi f.eks mener at andre mener, tenker, føler og er som oss.
(Kilde: Den Flyvende Hollender).
"Pop!", sa det i hodet mitt da - for nå mener jeg at det falt en brikke på plass.
En av mine gode kollegaer på jobben sier alltid: "Å anta noe er vår værste fiende!"
Han kan vel ikke ha mer rett. For vi baserer mange avgjørelser på antagelser, og for min del blir det veldig lett å ta feil hvis jeg for eksempel antar at min kunde mener noe om en sak. Muligheten for at jeg tar feil er kanskje større en muligheten for at jeg har rett. Derfor er det en gyllen regel å slutte å anta (i tilfelle med kunder) og heller spørre de om hva som er virkeligheten.
Vi går vel alle rundt og mener vi er "normale", og tror at alle andre er som oss - og det kan nok ha forårsaket mye misforståelser opp igjennom årene, alt fra mindre krangler til krig.
Nei, vi får passe på å ikke være konfluente med våre omgivelser gitt...
Da kommer det et spørsmål fra sengen:
"Hva er konfluens?"
Jeg ble svar skyldig, for dette ordet leste jeg om i forrige uke i en av artiklene av Den Flyvende Hollender eller et annet tidsskrift fra NGF. Men jeg husker jo ikke hva det er!
Først prøvde jeg å svare Solvor på dette, men det ble bare dumt - slik det ofte blir når jeg prøver å fortelle om noe jeg ikke kan. Etter litt knoting med ord fant jeg fort ut at det var på tide å undersøke litt før jeg svarte.
Prøvde først å google litt, men det kom ingen gode treff opp umiddelbart. Det var ingen artikkel om emnet på wikipedia heller. Det er jo litt dumt, tenker jeg jo da. Dette er jo en gyllen mulighet til å publisere noe som kan benyttes som oppslagsverk for andre som lurer på det samme, en oppgave jeg forøvrig mener noen andre enn meg bør gjøre, siden jeg ikke har en klar ide om hva begrepet er.
Å være konfluent er at vi har uklare grenser mellom oss og omgivelsene, eller uklare grenser inne i oss, mellom deler av oss selv. Når vi er konfluente er vi opptatte av omgivelsene på en slik måte at vi f.eks mener at andre mener, tenker, føler og er som oss.
(Kilde: Den Flyvende Hollender).
"Pop!", sa det i hodet mitt da - for nå mener jeg at det falt en brikke på plass.
En av mine gode kollegaer på jobben sier alltid: "Å anta noe er vår værste fiende!"
Han kan vel ikke ha mer rett. For vi baserer mange avgjørelser på antagelser, og for min del blir det veldig lett å ta feil hvis jeg for eksempel antar at min kunde mener noe om en sak. Muligheten for at jeg tar feil er kanskje større en muligheten for at jeg har rett. Derfor er det en gyllen regel å slutte å anta (i tilfelle med kunder) og heller spørre de om hva som er virkeligheten.
Vi går vel alle rundt og mener vi er "normale", og tror at alle andre er som oss - og det kan nok ha forårsaket mye misforståelser opp igjennom årene, alt fra mindre krangler til krig.
Nei, vi får passe på å ikke være konfluente med våre omgivelser gitt...
lørdag 25. september 2010
Å komme i gang
Jeg vet ikke om det er helt riktig å si at jeg har kommet i gang med studiet. De siste seks ukene har jeg gått med telefonen på i møter, sovet dårlig om natten og snakket med andre om at "tvillingene snart kommer". Men jeg har ihvertfall forsøkt å konsentrere meg om de oppgavene som står foran meg, reflektert litt over den første samlingen og hodet mitt har surret litt rundt dette med bruk av begreper og teori.
Husker godt da jeg sist startet på skolen, den gang et teknisk fag der vi skulle lære en del om Ohms lov. For de som kjenner til denne loven, så starter man med å regne ut enkle ting som motstand og resistans - men etterhvert som kompleksiteten øker blir alt så mye vanskeligere.
Men jeg fikk ihvertfall bestilt omtrent alle bøkene og har vært innom skolen en gang og fått kjøpt noen nummer av Norsk Gestalttidsskrift og Den Flyvende Hollender. Dette er tidsskrift som er gitt ut basert på bidrag fra mange ulike gestaltterapeuter og i skrivende stund er disse de eneste tekstene jeg kan lese inntil bøkene jeg har bestilt dukker opp.
Nå har jeg lest endel, og det er lett forvirring mellom begrepene. For meg er det ikke så vanskelig nå å kunne forstå at det finnes noe som heter felt, og at det oppstår ting i forgrunn og bakgrunnen av dette. Dette virker temmelig logisk, og det er heller ikke så vanskelig å forstå hva oppmerksomhet ("awareness") er for noe og at vi snakker om det ytre-, mellom- og indre laget.
Det vil si at jeg har kommet dit hen at jeg har en viss forståelse for noen av de grunnleggende begrepene og tankene rundt gestaltterapi. Her om dagen tenkte jeg på at det gjenstår 35 samlinger før jeg forhåpentligvis er ferdig utdannet. Det virker da ikke så ille? Men tenk deg all den forvirringen som vi skje mellom disse samlingene!
En venn av meg spurte om det kunne vært mulig å intensifisere studiet på noen måte. Mitt svar til dette var at jeg tror neppe det, for det er virkelig en lang prosess vi står ovenfor. Hvis jeg skal sammenligne med noe annet som er relevant for meg, så tok det omtrent halvannet år før jeg virkelig fikk forståelse for fagfeltet jeg jobbet med både sist gang jeg endret dette og gangen før.
Jeg gleder meg virkelig til å få en bedre forståelse for alle begrepene og teoriene innenfor gestaltterapi, men jeg gruer meg litt til all den frustrasjonen jeg kommer til å måtte takle fordi jeg rett og slett ikke skjønner helheten. Hjernen min må programmeres til å forstå noe som nå fremstår som temmelig abstrakt og uforståelig.
Nå har jeg startet å lese rundt temaene for neste samling, og jeg er veldig spent på hvordan min kollokviegruppe vil benytte tiden vi har avtalt til å diskutere forskjellige temaer. Det er sikkert andre som er minst like spent som meg på alt som skal skje fremover, og jeg håper ikke jeg er den eneste som strever litt med å "skjønne tegninga".
Husker godt da jeg sist startet på skolen, den gang et teknisk fag der vi skulle lære en del om Ohms lov. For de som kjenner til denne loven, så starter man med å regne ut enkle ting som motstand og resistans - men etterhvert som kompleksiteten øker blir alt så mye vanskeligere.
Men jeg fikk ihvertfall bestilt omtrent alle bøkene og har vært innom skolen en gang og fått kjøpt noen nummer av Norsk Gestalttidsskrift og Den Flyvende Hollender. Dette er tidsskrift som er gitt ut basert på bidrag fra mange ulike gestaltterapeuter og i skrivende stund er disse de eneste tekstene jeg kan lese inntil bøkene jeg har bestilt dukker opp.
Nå har jeg lest endel, og det er lett forvirring mellom begrepene. For meg er det ikke så vanskelig nå å kunne forstå at det finnes noe som heter felt, og at det oppstår ting i forgrunn og bakgrunnen av dette. Dette virker temmelig logisk, og det er heller ikke så vanskelig å forstå hva oppmerksomhet ("awareness") er for noe og at vi snakker om det ytre-, mellom- og indre laget.
Det vil si at jeg har kommet dit hen at jeg har en viss forståelse for noen av de grunnleggende begrepene og tankene rundt gestaltterapi. Her om dagen tenkte jeg på at det gjenstår 35 samlinger før jeg forhåpentligvis er ferdig utdannet. Det virker da ikke så ille? Men tenk deg all den forvirringen som vi skje mellom disse samlingene!
En venn av meg spurte om det kunne vært mulig å intensifisere studiet på noen måte. Mitt svar til dette var at jeg tror neppe det, for det er virkelig en lang prosess vi står ovenfor. Hvis jeg skal sammenligne med noe annet som er relevant for meg, så tok det omtrent halvannet år før jeg virkelig fikk forståelse for fagfeltet jeg jobbet med både sist gang jeg endret dette og gangen før.
Jeg gleder meg virkelig til å få en bedre forståelse for alle begrepene og teoriene innenfor gestaltterapi, men jeg gruer meg litt til all den frustrasjonen jeg kommer til å måtte takle fordi jeg rett og slett ikke skjønner helheten. Hjernen min må programmeres til å forstå noe som nå fremstår som temmelig abstrakt og uforståelig.
Nå har jeg startet å lese rundt temaene for neste samling, og jeg er veldig spent på hvordan min kollokviegruppe vil benytte tiden vi har avtalt til å diskutere forskjellige temaer. Det er sikkert andre som er minst like spent som meg på alt som skal skje fremover, og jeg håper ikke jeg er den eneste som strever litt med å "skjønne tegninga".
tirsdag 21. september 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)