Vurderer du å bli terapeut?

Nå er jeg snart ferdig med tredje året på NGI, og jeg har fått et par henvendelser fra personer som vurderer å søke på studiet fra høsten, derfor tenkte jeg å dele noen av mine tanker og erfaringer fra min egen prosess. Fristen for å søke er 15. mai, og det er mulig å ta studiet i Oslo, Tromsø, Stavanger og Trondheim. Dette er et utvidet tilbud i forhold til når jeg søkte og det er en meget positiv trend.

Da jeg søkte skolen, hadde jeg ingen ide om hvordan studieformen ved skolen er, og jeg fikk egentlig ikke noe godt inntrykk av dette før jeg startet på grunn av livssituasjonen min den våren jeg søkte. Jeg gikk på et informasjonsmøte og bestemte meg for å søke selv om jeg var usikker om jeg hadde de rette kvalifikasjonene og om jeg i det hele tatt ønsket å ta studiet. Tanken var vel at det er bedre å søke og eventuelt få avslag eller tilbud om en studieplass i stedet for å fantasere om jeg hadde kommet inn hvis jeg ikke hadde søkt.

Et viktig kriterie for å starte er at du har gått i terapi, både som individ og i gruppe - det er en forutsetning at de som søker har vært i kontakt med gestaltterapi tidligere. Jeg hadde vært i både parterapi og individualterapi før jeg søkte. For min del gikk jeg på gruppeterapi intensivt en helg før studiet startet og på nettsidene til NGI er det flere slike tilbud. En forutsetning for å få terapien godkjent er at gestaltterapeuten du har gått til er godkjent og medlem av NGF. De som er dette ligger på NGF sine nettsider og bruker som regel MNGF i tittelen sin.

Det har kommet endringer i studiet siden jeg startet, og det er et krav at 50 av 70 timer egenterapi skal være gjennomført innen du kan ta klienter som terapeut under utdanning i 3 klasse. Det har også blitt endel andre endringer, men jeg vet ikke detaljene rundt dette.

I tillegg til egenterapi, starter du med veilledning i midten av 2 klasse - i denne mindre gruppen jobber du med å bearbeide hendelser i ditt arbeid (først din nåværende arbeidsplass og senere selvfølgelig i ditt arbeid som terapeut eller andre relevante arbeidssituasjoner).

Klassene består av i underkant av 20 personer, og alle klasser har en hovedlærer. Samlingene er som regel over 2 dager (fre-lør) og du vil få oppleve at lærerne rullerer i klassene og dette gjør at den faglige kompetansen blir presentert på en ulik og unik måte med hver enkelt lærer.

Pensumet er temmelig omfattende, men det er opp til deg som elev hvor mye du ønsker å lese. Læringsformen er veldig praktisk tilnærmet, og du vil bli presentert teori sammen med praktiske øvelser.

Det første året er det fokus på teoriene, samt den personlige prosessen som starter når du går på studiet. Du vil få en tilnærming til kommunikasjon og mellommennesklige forhold som vil påvirke din måte å se verden og interaksjon med andre. Det andre året blir det mer fokus på teori og rollen som terapeut.

I løpet av 3. klasse vil du få mulighet til å starte med klienter. Det er varierende hvor mange klienter hver student klarer å skaffe seg, det er påvirket av dyktighet til å markedsføre seg, flaks og mye annet. Dette gjør at du i de to siste årene av studiet både vil trenes opp til å fungere i terapeutrollen, bygge videre på teori, fortsette egenterapi og veilledning og til slutt skriver du din eksamensoppgave og presenterer denne.

En utfordring med studiet er blandingen av din egen prosess og de problemstillingene som dukker opp underveis, kombinert med at du ønsker å lære så mye som mulig for å kunne fungere i din egen praksis. Heldigvis er det mange måter å benytte seg av kompetansen på, det er mange som kombinerer utdannelsen med sin vanlige jobb - eller driver med et fagfelt som organisasjonsutvikling, bistand til klienter i NAV systemet, kursing og mye annet.

De to første årene går med på å få en basis kunnskap om teoriene, mulighet til selvutvikling og fokus på dine egne prosesser - samt fokus på å få bearbeidet det som du har utfordringer med i egenterapi. Etterhvert blir teoriene integrert, selv om du ikke nødvendigvis kan ramse opp alle modeller og fagterminologi, får du igjennom øvelser og observasjon i klassen erfare det du har lært. Dette påvirker deg også utenfor læringssituasjonen, det er mange som opplever en stor forandring i sin forståelse rundt hvordan vi mennesker kommuniserer og agerer og bruker denne kunnskapen i sammenhenger som ikke er terapirelaterte.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hvilke egenskaper en kommende terapeut bør ha, vi er like forskjellige som folk flest og alle har sine egne grunner til at de søkte, akkurat som visjonene rundt hva vi skal bruke utdannelsen til etter at du er ferdig. Ikke alle praktiserer faget som terapeut, det er dessverre en hard realitet at vi kunne hatt godt av å kunne være en del av det psykiske tilbudet som fastlegen kan henvise til, og dette er et område jeg gjerne ønsker at både gestaltterapeut miljøet generelt og ikke minst jeg skal ha mer fokus på.

Du får en bred utdannelse, teoretisk kunnskap og praktisk erfaring som gir en kompetanse som kan benyttes på tvers av mange fagfelt og i ulike situasjoner.

Lykke til!

Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.

Døden

Alt har en ende er en eksistensiell sannhet. Laura Perls foreslo å kalle gestaltterapi for eksistensiell terapi, hvis hun hadde fått sin vilje hadde det kanskje vært noe enklere å forklare hvorfor vår terapiform har et navn som de færreste forstår meningen av. Hvis jeg skal se på dette eksistensielt, vil denne utfordringen forsvinne, begrepet gestalt blir kanskje noe befolkningen har en bred oppfattelse av?

Døden og avslutningen er noe som innhenter oss alle, jeg ble inspirert av Irvin D. Yalom i boken "Kjærlighetens bøddel" som jeg leser for tiden. Han beskriver at døden er noe vi blir oppmerksom på allerede som barn, og vi får et tidligere forhold til døden enn det omsorgspersoner ønsker å forholde seg til. Barn blir gjerne skjermet av sine foreldre når slektninger og venner går bort, det er viktig med en awareness rundt når barn bør inkluderes og på hvilket nivå. Her er det viktig å ta hensyn til både barnets alder (utviklingskurve), modenhet og andre omstendigheter.

Selv husker jeg godt mitt første minne om døden, jeg var rundt 5 år gammel og var hos en dagmamma når foreldrene mine var på jobb. Dagmammaen hadde flere andre barn hos seg, og en dag døde faren til et av de andre barnene i en bilulykke på vei hjem fra jobb. Av en eller annen grunn husker jeg detaljer som jeg er usikker om er sant, og det involverte at sikkerhetsbeltet til denne faren hadde gjort at ribbeinet hans knakk og gikk inn i hjertet. Nå i voksen alder synes jeg dette virker som en litt brutal opplysning å gi til en femåring, det kan godt være jeg har overhørt noen av de eldre barnene som snakket eller voksne i fortrolig samtale. Jeg husker ingen ansikter, ingen minner fra at faren ikke kom og hentet datteren sin lengre og jeg er ikke lengre sikker om det har skjedd i det hele tatt. Minnet er der uansett.

Yalom skriver også i kapittelet "Det var feil barn som døde" om mekanismene i oss mennesker. Når en forelder dør forsvinner et objekt, nemlig omsorgspersonen som har vært med og forme oss til den vi er. Når et barn dør, forsvinner et prosjekt - barnet som vi skal forme gjennom oppdragelse og gjøre klar til å leve livet alene. Flere jeg har hatt samtaler med har sagt at det kjennes unaturlig at barnet dør før en selv, den naturlige prosessen i livet er at barn lever lengre enn sine foreldre.

I møte med døden blir vi mennesker kjent med vår egen udødelighet, måten vi bearbeider sorgen er individuell og det anbefales å bearbeide disse følelsene i relasjon med andre, uansett om det en terapeut eller andre - så er det en verdi i å snakke om det.

Jeg hadde et spesielt godt forhold til min egen bestefar, han var en sprek gammel gubbe som ble veldig gammel. Etterhvert sviktet både hørselen og syn, han holdt seg i god form ved å være aktiv og han bodde for seg selv og klarte seg temmelig bra frem til han fikk tilbud om en omsorgsbolig da han fikk et slag. Da han bosatte seg der klaget han over alle de gamle menneskene, selv om han muligens var ti år eldre enn gjennomsnittet der. Han kom seg etter slaget og etter en stund ble han innlagt på sykehuset uten at jeg husker hva som var grunnen. Jeg hadde planer om å dra på sykehuset og besøke han en kveld, men følte meg så sliten og trett at jeg bestemte meg for å utsette det til dagen etterpå. Den kvelden sovnet han inn på sykehuset, og skyldfølelsen over at jeg ikke hadde vært der den kvelden han døde ble også forsterket av at det ikke hadde vært noen andre der heller.

I terapirommet fikk jeg utforsket dette, jeg hadde så mye skam over det at han døde der alene, og terapeuten min gikk igjennom hendelsen og jeg fikk awareness på at ingen hadde forutsett at han skulle dø i søvne, da ville sykehuset ha meldt fra om sørget for at de pårørende kunne være der og jeg hadde ikke vært der fordi jeg var sliten og trøtt, jeg hadde planer om å dra dit dagen etter og det er dessverre slik livet er, jeg fikk ikke sagt skikkelig farvel til bestefaren min.

Sammen med terapeuten fikk jeg tatt et skikkelig farvel, vi gjorde et stolarbeide der jeg snakket med bestefar og jeg tilga meg selv for at jeg hadde utsatt besøket. De gangene jeg er og besøker besteforeldrene mine på gravgården tar jeg gjerne med meg barnene mine, og jeg forteller min eldste datter hvor glad jeg var i dem, samtidig gråter jeg gjerne en skvett uten at jeg er redd for å skremme henne. Hun har selv mistet en bestefar og det har vært godt for oss begge å snakke om døden.

Kontaktformer

Kontaktformer er en viktig del av psykoterapi og beskriver mye rundt hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre. Vi bruker de både innenfor og utenfor terapirommet, og for terapeuten er det viktig å ha en forståelse for hvilke kontaktformer klienten bruker.

Gordon Wheeler (1991) sa at vi alltid er i kontakt med noe eller noen og at alternativet til kontakt er død. Vi oppretter kontakt ved å bruke sansene våre (syn, hørsel, taktil/berøring, lukt, smak og bevegelse).

Hver kontaktform har en motpol.

I denne artikkelen skal jeg skrive overordnet om de ulike kontaktformene.

Motstand / Differensiere vs. Flyte sammen / Konfluens
Motstand
Motstand kan ta mange ulike former, en fornemmelse av at klienten ikke ønsker å snakke om et emne eller uenighet med sine relasjoner - som terapeut opplever jeg ofte en kroppslig fornemmelse av motstand i form av trykk/press i mellomgulvet. I noen tilfeller kan motstanden være såpass ubehagelig at jeg føler en brekningsfornemmelse og blir svimmel.

Konfluens
Konfluens oppstår mellom to personer eller to deler av et felt flyter sammen uten en fornemmelse av ulikhet (Perls). Hvis man bruker konfluens ubevist, kan dette forhindre at man oppnår god kontakt. En person som ubevist bruker konfluens som kontaktform vil ofte omtale "oss eller vi" i stedet for "jeg".

Relaterte bloggposter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/09/konfluens.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2012/10/konfluens-del-2.html

Introjeksjon / Introjekter vs Tygge / Smake
Introjeksjon / Introjekter
Fra ulike kilder som for eksempel oppveksten og samfunnet med ulike kulturer får vi ulike budskap, regler, ideer, verdier, trossystemer og så videre.

Disse introjektene kan jeg identifisere ved at jeg sier at jeg "Må, bør og skal" følge disse levereglene. Vi kan gjerne omtale introjekter som stemmer i hodet som forteller meg hva jeg må gjøre og hva jeg ikke skal.

Det trenger heller ikke være slik at vi sier disse budskapene høyt eller at vi i det hele tatt er klar over at vi følger dem.

Utfordringen ved et introjekt er der når vi ubevist følger den og ikke har noe eierskap til introjektet.

Eksempel: "Jeg skal ikke drikke kaffe etter klokka 19".

Dette er et relativt "harmløst" introjekt, men ved å få mer awareness rundt introjekter har jeg sett at det er meget vanlig. Hvis vi har venner på besøk og klokka er 19.30 og vi har spist middag, spør jeg om gjestene vil ha kaffe. Opptil flere vil svare: "Nei takk, det er for sent på kvelden til kaffe."

Det er da interessant hvis jeg utfordrer gjesten på hvorfor hun ikke kan drikke kaffe så sent. Ofte er det ikke fordi de har gjort opp en mening om at drikker man kaffe sent på kvelden vil koffeinet hindre at de får sovet. Ved å spørre videre har det vært en tendens til å si at "slik er det", mye på grunn av at en eller begge foreldrene har den samme regelen.

Tygge / Smake
Et introjekt kan ha sin mening, men da må jeg først tygge og smake på det.

Det vil si at jeg må tenke over hvorfor jeg har en slik regel, vri og vende på det og sjekke ut om jeg har et eierskap til denne lille stemmen i hodet.

For å bruke kaffe eksempelet videre, så sier min gjest til seg selv: "Hmmm, jeg tror jeg faktisk skal ta meg en kopp kaffe selv om klokka er 19.30."

Gjesten drikker faktisk to kopper kaffe og tenker på denne problemstillingen i bilen på vei hjem. Da hun kommer hjem legger hun seg og blir liggende å gruble litt over hvem som kan ha gitt henne denne regelen om at man ikke drikker kaffe etter et gitt tidspunkt på kvelden og finner frem til at det er blant annet både moren og tanten (søsteren til moren) som alltid har satt grensen på kaffedrikking til klokka sju om kvelden. På grunn av at hun har awareness rundt sin egen kaffedrikking og blir liggende å gruble tar det en stund før hun sovner. Men i løpet av den kommende uken eksperimenterer hun litt med å drikke kaffe på kvelden noen ganger og andre ganger ikke. Hennes konklusjon er at det sannsynligvis er slik at hun blir påvirket av koffeinet i kaffe, men at det ikke er noen fare å drikke det hvis klokka er før 20.00.

Da har hun tatt eierskap til introjektet.

Introjekter kan være uskrevne regler på jobben eller i private settinger og blir vanskelige å forholde seg til hvis de fører til tvangstanker og stress. "Flink pike syndromet" er ofte et resultat av sterke introjekter.

Andre blogginnlegg om introjekter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2011/07/introjekter-i-lringssammenheng.html

Retrofleksjon vs Dele
Retrofleksjon
Å retroflektere er å holde tilbake et behov. I stedet for å be om noe, så kan vi gi det tilbake til oss selv. Dette kan være både bevist og ubevist.

Perls beskriver retrofleksjon med å gjøre noe mot deg selv som du opprinnelig har gjort eller ønsket å gjøre mot en annen person eller et objekt. I stedet for å kreativt involvere deg i omgivelsene og bruke energien din, holder du tilbake dette behovet.

Et individ som har utfordringer med retrofleksjoner har ofte dette fra sin barndom der de har fått straff hvis de har uttrykt sine behov eller følelser fritt.

Når en klient med et usunt forhold til retrofleksjoner starter å straffe seg selv fordi han ikke agerer - dette kan være gjennom å kritisere seg selv og være sint på seg selv - eller igjennom selvskading. Slike måter å fortsette å straffe seg selv på kan være kroniske og ubevist.

Vi kan også si at retrofleksjon er vår egen impulskontroll når vi bruker den bevist.

En annen form for retrofleksjon er når vi gjør mot andre som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Denne kontaktformen blir også kalt profleksjon. Vi kan se det i f.eks kroppspråket der en person med et behov for omsorg sitter og omfavner seg selv eller gir seg selv en klem.
Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/retrofleksjon.html

Dele
Det motsatte av å holde igjen, er å dele.

I sunne relasjoner deler vi gjerne med våre omgivelser og holder igjen når vi vet at det er riktig.

Å dele kan også være en kontaktform vi bruker uten å tenke på det, ved manglende evne til å retroflektere kan vi jo dele for mye. Manglende impulskontroll kan føre til overdeling eller at vi ikke slipper andre til.

At terapeuten deler av sine erfaringer eller observasjoner kan føre til at klienten blir mindre retroflektert.

Eksempel: Min kaffedrikkende venninne er nok en gang på besøk og jeg sitter og snakker livlig om et emne jeg er opptatt av og blir etterhvert oppmerksom på at hun sitter med armene og bein i kors og at hun ikke har sagt noe på lang tid. Da jeg spør om noe er galt får jeg et muggent svar om at alt er ok. Jeg ignorerer dette svaret og fortsetter å snakke om det samme, og legger da merke til at hun vrir seg i sofaen og setter seg med den ene skulderen mot meg og faktisk blir sittende å se på et bilde som henger på veggen.

Nå er jeg veldig oppmerksom, og tolker hennes lukkede kroppspråk og sure svar som at noe er galt. Men jeg tror at hun bare vil bli enda mer sur hvis jeg fortsetter å spørre om noe er feil. Derfor stopper jeg opp min konstante strøm av babling og hun ser på meg. Jeg ser at hun er mer oppmerksom på meg og sier følgende: "Jeg ser at du sitter med armene i beina i kors og at du ikke følger med på hva jeg sier - så jeg får et inntrykk av at jeg har sagt noe galt. Ofte når andre babler i vei uten å ta hensyn og slipper meg til i samtalen så får jeg den samme kroppsholdningen."

At jeg deler min observasjon og også mine erfaringer om dette emnet får henne til å skjønne at jeg viser empati ovenfor henne og hun forteller at jeg flere ganger har sagt ting som er feil og hun ikke har hatt mulighet til å slippe til for å korrigere meg. Sammen har vi nå blitt oppmerksomme på vår egen overdeling og retrofleksjon.

Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/deling.html

Defleksjon vs Fokus
Defleksjon
Å deflektere betyr å "bøye unna".

I situasjoner der vi har en overfladisk samtale, bytter vi ofte mellom flere forskjellige temaer for å få samtalen til å gå videre. Dette er et tegn på at man ønsker å være konfluent med sine omgivelser.

Klienter som har et problem med defleksjon bruker dette ofte for å unngå vanskelige temaer. En klient som hver gang deflekterer et ømfintlig emne fordi han ikke ønsker å snakke om det, må få fokus på dette temaet for å kunne bearbeide det.

Fokus
Å ha fokus betyr å konsentrere seg om en ting.

De fleste av oss har ingen problemer med å fokusere på det vi skal drive med, men vi kan jo også ha problemer med å fokusere for mye.

Eksempel: Min venninne kommer for å ta en kopp kaffe og vi setter oss ned og snakker. På veien hit har hun nesten blitt kjørt over av en bil i et gangfelt. Hun snakker om denne hendelsen i lang tid og skylder på at det var både glatt så bilen måtte bråbremse, mørkt ute og hun følte at dette var en hendelse som fort kunne ført til at hun ble kjørt over. Hennes fokus er på den uansvarlige sjaføren, og siden dette skjer i Desember begynner jeg å få en fornemmelse av at det er flere sider ved saken. Ved å bruke en defleksjon, spør jeg henne om hvor dette skjedde og jeg skjønner at det er et gangfelt uten lysregulering. Jeg deflekterer videre til min venninnes forargelse og spør om hun hadde på seg refleks. Ved å flytte fokus fra sjaføren i bilen til henne finner hun ut at hun nok har delvis skyld i nesten-ulykken fordi hun gikk rett ut i gangfeltet og det da var vanskelig for sjaføren å se henne uten refleks.

Projeksjoner vs Ta tilbake / eie selv
Projeksjoner
Perls mente at alt er projeksjoner, og det betyr jo ikke at han har rett - men kontaktformen beskrives som at egne tanker om andre eller noe annet blir projisert ut og klienten ser på dette som en sannhet. Dette kan være så enkelt som tolkninger og meninger om typiske stereotyper, og kan f.eks være synlig i verdisynet rundt temaer som innvandring.

En klient kan projisere ut sine holdninger mot personer med en annen hudfarge enn seg selv, og si at alle som ser slik ut er på en spesiell måte.

Relatert blogginnlegg: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2013/01/projisering.html

Ta tilbake / eie selv
Å ta tilbake sine egne projeksjoner krever awareness hos både klient og terapeut. Det kan være en utfordring å identifisere at du projisererer ditt eget over på andre, for vi er vant til å gjøre det hele tiden.

Når terapeuten merker at klienten projiserer sine egne tanker og følelser på andre, er det ofte virkningsfullt å gjøre øvelser som forsterker projeksjonene og vi arbeider gjerne med polarisering av det som er figur. Det å forsterke en projeksjon og øke awareness gjør at klienten blir oppmerksom på at fenomenet ligger hos seg selv.

Egotisme vs Smelte sammen / Forhandle
Egotisme
Denne kontaktformen er litt vanskelig å forklare. Fenomenet skjer når klienten blir fiksert i sin egen selvoppfattelse. Når en klient har en fiksering på dette, vil hun ha vanskelig for å takle endringer i sin oppfattelse av sine omgivelser. "Jeg ser det jeg vil se", og det er vanskelig å ta inn noe nytt.

Dette kan være at klienten har fokus på alt hun ikke er god på og hakker på seg selv angående dette.

Smelte sammen / Forhandle
Å jobbe med egotisme krever sin terapeut, for vi kan se på denne kontaktformen som en slags boble, og terapeuten må forhandle med klienten for å få awareness rundt sine fikseringer. En slik fiksering krever gjerne at vi polariserer og fremhever at klienten faktisk ikke er så "verdiløs" som hun til tider kan fortelle om, og det kan føles temmelig håpløst som terapeut å måtte sitte med en klient og bli enig om at verden ikke er så svartmalt som det påstås, det kan bli på grensen til det abstrakte når klient og terapeut for eksempel forhandler seg frem til at klienten er veldig god til å fortelle at hun ikke er god på noe.

Moskaug (2010) har skrevet en artikkel om dette som jeg kan anbefale.

Søvn

Mazlow's pyramide er kanskje kjent for flere, de siste dagene har jeg tenkt endel på denne modellen og relatert den til min egen situasjon. Noe av grunnen til at dette har blitt figur for meg virker innlysende for meg.

Vi har tvillinger på snart 2,5 år - og det har vært omtrent dobbelt så mye sykdom i denne familien som i andre familier som får ett barn om gangen. Det har ikke vært noen alvorlige sykdommer, men som en lege sa til min samboer blir vi rammet av tvillingsyke - det vil si at de sjelden er syke samtidig, men sykdomsforløpet forlenges noe i både forkant og etterkant på grunn av inkubasjonstid.

Resultatet av dette er at vi både frarøves søvn, det motiverende stresset på jobben går over i noe annet og summen av alle stressorer blir for mye. Bøtta er full, og det renner over.

Dette går først og fremst utover meg selv, og siden jeg må forholde meg til meg selv "mesteparten" av tiden, blir jeg litt lei av å være meg.

Søvnproblemer er nok noe mange sliter med og i følge Tidsskriftet til Den norsk legeforening og endel andre kilder er forbruket av sovemedisin stort i vårt samfunn. Min hypotese angående dette er at søvnproblemer ofte er resultatet av noe annet, i mitt tilfelle to barn som trener opp immunforsvaret sitt, for mange andre helt andre grunner.

Årsaken til søvnproblemer er individuell, og vi mennesker takler mangel på søvn veldig forskjellig, men det er ikke uten grunn at en av de mest virkningsfulle metodene for tortur er nettopp å holde fangene våkne.

Inntil 33% av befolkningen har søvnproblemer fra tid til annen, og det finnes en rekke måter å begrense dette på, f.eks gå å legge seg og stå opp til faste tider, ikke være aktiv sent på kvelden, riktig kosthold og så videre. Fortsetter søvnproblemene vil du etterhvert føle det på kroppen og dette er et tidspunkt da mange oppsøker sin lege, får sovemedisin eller innsovningstabletter og dette kan løse utfordringen. Det er ikke greit å gå på medisiner over lengre tid, og hvis problemene ikke gir seg er det nok slik at søvnproblemet er et symptom på noe annet.

Da er det nok greit å oppsøke en terapeut og sjekket ut om årsaken til søvnmangelen kan identifiseres og bearbeides. I min enkle brosjyre som jeg bruker for å tiltrekke meg klienter skriver jeg at søvnproblemer gjerne er en fellesnevner for mange som oppsøker en terapeut, det er dog viktig å presisere at det finnes egne spesialister på søvn som er leger, og mistenker du at søvnproblemene kan ha kroppslige forklaringer kan det være greit å ha sjekket ut dette på forhånd. En slik henvisning kan du få fra din fastlege.

Det er synd at fastlegen ikke kan sende deg til en gestaltterapeut, vel - det kan de jo, men det finnes ingen offentlig ordning for å dekke kostnader til dette. Å investere tid og penger på terapi kan gi uante konsekvenser, det hjelper ofte å ha en samtalepartner du kan stole på og som er faglært, en person du ikke omgås med privat og som har en profesjonell holdning til faget.