Kontaktformer

Kontaktformer er en viktig del av psykoterapi og beskriver mye rundt hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre. Vi bruker de både innenfor og utenfor terapirommet, og for terapeuten er det viktig å ha en forståelse for hvilke kontaktformer klienten bruker.

Gordon Wheeler (1991) sa at vi alltid er i kontakt med noe eller noen og at alternativet til kontakt er død. Vi oppretter kontakt ved å bruke sansene våre (syn, hørsel, taktil/berøring, lukt, smak og bevegelse).

Hver kontaktform har en motpol.

I denne artikkelen skal jeg skrive overordnet om de ulike kontaktformene.

Motstand / Differensiere vs. Flyte sammen / Konfluens
Motstand
Motstand kan ta mange ulike former, en fornemmelse av at klienten ikke ønsker å snakke om et emne eller uenighet med sine relasjoner - som terapeut opplever jeg ofte en kroppslig fornemmelse av motstand i form av trykk/press i mellomgulvet. I noen tilfeller kan motstanden være såpass ubehagelig at jeg føler en brekningsfornemmelse og blir svimmel.

Konfluens
Konfluens oppstår mellom to personer eller to deler av et felt flyter sammen uten en fornemmelse av ulikhet (Perls). Hvis man bruker konfluens ubevist, kan dette forhindre at man oppnår god kontakt. En person som ubevist bruker konfluens som kontaktform vil ofte omtale "oss eller vi" i stedet for "jeg".

Relaterte bloggposter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/09/konfluens.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2012/10/konfluens-del-2.html

Introjeksjon / Introjekter vs Tygge / Smake
Introjeksjon / Introjekter
Fra ulike kilder som for eksempel oppveksten og samfunnet med ulike kulturer får vi ulike budskap, regler, ideer, verdier, trossystemer og så videre.

Disse introjektene kan jeg identifisere ved at jeg sier at jeg "Må, bør og skal" følge disse levereglene. Vi kan gjerne omtale introjekter som stemmer i hodet som forteller meg hva jeg må gjøre og hva jeg ikke skal.

Det trenger heller ikke være slik at vi sier disse budskapene høyt eller at vi i det hele tatt er klar over at vi følger dem.

Utfordringen ved et introjekt er der når vi ubevist følger den og ikke har noe eierskap til introjektet.

Eksempel: "Jeg skal ikke drikke kaffe etter klokka 19".

Dette er et relativt "harmløst" introjekt, men ved å få mer awareness rundt introjekter har jeg sett at det er meget vanlig. Hvis vi har venner på besøk og klokka er 19.30 og vi har spist middag, spør jeg om gjestene vil ha kaffe. Opptil flere vil svare: "Nei takk, det er for sent på kvelden til kaffe."

Det er da interessant hvis jeg utfordrer gjesten på hvorfor hun ikke kan drikke kaffe så sent. Ofte er det ikke fordi de har gjort opp en mening om at drikker man kaffe sent på kvelden vil koffeinet hindre at de får sovet. Ved å spørre videre har det vært en tendens til å si at "slik er det", mye på grunn av at en eller begge foreldrene har den samme regelen.

Tygge / Smake
Et introjekt kan ha sin mening, men da må jeg først tygge og smake på det.

Det vil si at jeg må tenke over hvorfor jeg har en slik regel, vri og vende på det og sjekke ut om jeg har et eierskap til denne lille stemmen i hodet.

For å bruke kaffe eksempelet videre, så sier min gjest til seg selv: "Hmmm, jeg tror jeg faktisk skal ta meg en kopp kaffe selv om klokka er 19.30."

Gjesten drikker faktisk to kopper kaffe og tenker på denne problemstillingen i bilen på vei hjem. Da hun kommer hjem legger hun seg og blir liggende å gruble litt over hvem som kan ha gitt henne denne regelen om at man ikke drikker kaffe etter et gitt tidspunkt på kvelden og finner frem til at det er blant annet både moren og tanten (søsteren til moren) som alltid har satt grensen på kaffedrikking til klokka sju om kvelden. På grunn av at hun har awareness rundt sin egen kaffedrikking og blir liggende å gruble tar det en stund før hun sovner. Men i løpet av den kommende uken eksperimenterer hun litt med å drikke kaffe på kvelden noen ganger og andre ganger ikke. Hennes konklusjon er at det sannsynligvis er slik at hun blir påvirket av koffeinet i kaffe, men at det ikke er noen fare å drikke det hvis klokka er før 20.00.

Da har hun tatt eierskap til introjektet.

Introjekter kan være uskrevne regler på jobben eller i private settinger og blir vanskelige å forholde seg til hvis de fører til tvangstanker og stress. "Flink pike syndromet" er ofte et resultat av sterke introjekter.

Andre blogginnlegg om introjekter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2011/07/introjekter-i-lringssammenheng.html

Retrofleksjon vs Dele
Retrofleksjon
Å retroflektere er å holde tilbake et behov. I stedet for å be om noe, så kan vi gi det tilbake til oss selv. Dette kan være både bevist og ubevist.

Perls beskriver retrofleksjon med å gjøre noe mot deg selv som du opprinnelig har gjort eller ønsket å gjøre mot en annen person eller et objekt. I stedet for å kreativt involvere deg i omgivelsene og bruke energien din, holder du tilbake dette behovet.

Et individ som har utfordringer med retrofleksjoner har ofte dette fra sin barndom der de har fått straff hvis de har uttrykt sine behov eller følelser fritt.

Når en klient med et usunt forhold til retrofleksjoner starter å straffe seg selv fordi han ikke agerer - dette kan være gjennom å kritisere seg selv og være sint på seg selv - eller igjennom selvskading. Slike måter å fortsette å straffe seg selv på kan være kroniske og ubevist.

Vi kan også si at retrofleksjon er vår egen impulskontroll når vi bruker den bevist.

En annen form for retrofleksjon er når vi gjør mot andre som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Denne kontaktformen blir også kalt profleksjon. Vi kan se det i f.eks kroppspråket der en person med et behov for omsorg sitter og omfavner seg selv eller gir seg selv en klem.
Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/retrofleksjon.html

Dele
Det motsatte av å holde igjen, er å dele.

I sunne relasjoner deler vi gjerne med våre omgivelser og holder igjen når vi vet at det er riktig.

Å dele kan også være en kontaktform vi bruker uten å tenke på det, ved manglende evne til å retroflektere kan vi jo dele for mye. Manglende impulskontroll kan føre til overdeling eller at vi ikke slipper andre til.

At terapeuten deler av sine erfaringer eller observasjoner kan føre til at klienten blir mindre retroflektert.

Eksempel: Min kaffedrikkende venninne er nok en gang på besøk og jeg sitter og snakker livlig om et emne jeg er opptatt av og blir etterhvert oppmerksom på at hun sitter med armene og bein i kors og at hun ikke har sagt noe på lang tid. Da jeg spør om noe er galt får jeg et muggent svar om at alt er ok. Jeg ignorerer dette svaret og fortsetter å snakke om det samme, og legger da merke til at hun vrir seg i sofaen og setter seg med den ene skulderen mot meg og faktisk blir sittende å se på et bilde som henger på veggen.

Nå er jeg veldig oppmerksom, og tolker hennes lukkede kroppspråk og sure svar som at noe er galt. Men jeg tror at hun bare vil bli enda mer sur hvis jeg fortsetter å spørre om noe er feil. Derfor stopper jeg opp min konstante strøm av babling og hun ser på meg. Jeg ser at hun er mer oppmerksom på meg og sier følgende: "Jeg ser at du sitter med armene i beina i kors og at du ikke følger med på hva jeg sier - så jeg får et inntrykk av at jeg har sagt noe galt. Ofte når andre babler i vei uten å ta hensyn og slipper meg til i samtalen så får jeg den samme kroppsholdningen."

At jeg deler min observasjon og også mine erfaringer om dette emnet får henne til å skjønne at jeg viser empati ovenfor henne og hun forteller at jeg flere ganger har sagt ting som er feil og hun ikke har hatt mulighet til å slippe til for å korrigere meg. Sammen har vi nå blitt oppmerksomme på vår egen overdeling og retrofleksjon.

Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/deling.html

Defleksjon vs Fokus
Defleksjon
Å deflektere betyr å "bøye unna".

I situasjoner der vi har en overfladisk samtale, bytter vi ofte mellom flere forskjellige temaer for å få samtalen til å gå videre. Dette er et tegn på at man ønsker å være konfluent med sine omgivelser.

Klienter som har et problem med defleksjon bruker dette ofte for å unngå vanskelige temaer. En klient som hver gang deflekterer et ømfintlig emne fordi han ikke ønsker å snakke om det, må få fokus på dette temaet for å kunne bearbeide det.

Fokus
Å ha fokus betyr å konsentrere seg om en ting.

De fleste av oss har ingen problemer med å fokusere på det vi skal drive med, men vi kan jo også ha problemer med å fokusere for mye.

Eksempel: Min venninne kommer for å ta en kopp kaffe og vi setter oss ned og snakker. På veien hit har hun nesten blitt kjørt over av en bil i et gangfelt. Hun snakker om denne hendelsen i lang tid og skylder på at det var både glatt så bilen måtte bråbremse, mørkt ute og hun følte at dette var en hendelse som fort kunne ført til at hun ble kjørt over. Hennes fokus er på den uansvarlige sjaføren, og siden dette skjer i Desember begynner jeg å få en fornemmelse av at det er flere sider ved saken. Ved å bruke en defleksjon, spør jeg henne om hvor dette skjedde og jeg skjønner at det er et gangfelt uten lysregulering. Jeg deflekterer videre til min venninnes forargelse og spør om hun hadde på seg refleks. Ved å flytte fokus fra sjaføren i bilen til henne finner hun ut at hun nok har delvis skyld i nesten-ulykken fordi hun gikk rett ut i gangfeltet og det da var vanskelig for sjaføren å se henne uten refleks.

Projeksjoner vs Ta tilbake / eie selv
Projeksjoner
Perls mente at alt er projeksjoner, og det betyr jo ikke at han har rett - men kontaktformen beskrives som at egne tanker om andre eller noe annet blir projisert ut og klienten ser på dette som en sannhet. Dette kan være så enkelt som tolkninger og meninger om typiske stereotyper, og kan f.eks være synlig i verdisynet rundt temaer som innvandring.

En klient kan projisere ut sine holdninger mot personer med en annen hudfarge enn seg selv, og si at alle som ser slik ut er på en spesiell måte.

Relatert blogginnlegg: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2013/01/projisering.html

Ta tilbake / eie selv
Å ta tilbake sine egne projeksjoner krever awareness hos både klient og terapeut. Det kan være en utfordring å identifisere at du projisererer ditt eget over på andre, for vi er vant til å gjøre det hele tiden.

Når terapeuten merker at klienten projiserer sine egne tanker og følelser på andre, er det ofte virkningsfullt å gjøre øvelser som forsterker projeksjonene og vi arbeider gjerne med polarisering av det som er figur. Det å forsterke en projeksjon og øke awareness gjør at klienten blir oppmerksom på at fenomenet ligger hos seg selv.

Egotisme vs Smelte sammen / Forhandle
Egotisme
Denne kontaktformen er litt vanskelig å forklare. Fenomenet skjer når klienten blir fiksert i sin egen selvoppfattelse. Når en klient har en fiksering på dette, vil hun ha vanskelig for å takle endringer i sin oppfattelse av sine omgivelser. "Jeg ser det jeg vil se", og det er vanskelig å ta inn noe nytt.

Dette kan være at klienten har fokus på alt hun ikke er god på og hakker på seg selv angående dette.

Smelte sammen / Forhandle
Å jobbe med egotisme krever sin terapeut, for vi kan se på denne kontaktformen som en slags boble, og terapeuten må forhandle med klienten for å få awareness rundt sine fikseringer. En slik fiksering krever gjerne at vi polariserer og fremhever at klienten faktisk ikke er så "verdiløs" som hun til tider kan fortelle om, og det kan føles temmelig håpløst som terapeut å måtte sitte med en klient og bli enig om at verden ikke er så svartmalt som det påstås, det kan bli på grensen til det abstrakte når klient og terapeut for eksempel forhandler seg frem til at klienten er veldig god til å fortelle at hun ikke er god på noe.

Moskaug (2010) har skrevet en artikkel om dette som jeg kan anbefale.

Introjekter i læringssammenheng

Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde skrevet litt om introjekter, og det har jeg jo i en rekke blogginnlegg - men da har det vært i sammenheng med andre temaer.

Introjeksjon er den vanlige formen vi mennesker interagerer med hverandre. Fritz Perls skrev i "Ego, hunger and aggression" om sin teori rundt introjekter etter å ha observert sine egne barn. Erving og Miriam Polster har også skrevet om introjekter i "Gestalt therapy integrated", boken som jeg har med meg på ferie og blar i nå og da.

Som spedbarn tar vi i mot mat og har valget mellom enten å svelge den slik vi får den eller spytte ut maten. Først får vi morsmelk eller en erstatning for dette, deretter får vi mat som er most og ikke trenger å tygges før vi svelger. Senere inneholder barnematen klumper som må tygges, og barnet kan selv bearbeide smakene før de svelges. I den første fasen av livet må barnet stole på sine omgivelser og akseptere alt slik det er.

Lignelsen med introjekter og mat er brukt mange ganger av gestaltterapeuter, og jeg har ikke tenkt å utdype det noe ytterligere her. Det som er interessant for meg er å se på introjeksjon som en læringsform.

Symbolet for introjekter

Da jeg startet på NGI i fjor høst, hadde jeg ingen kunnskap om gestaltteorien. Jeg hadde et par korte forsøk på å finne litt informasjon på nettet - men de fleste sidene jeg fant skrev mer eller mindre de samme tekstene for å forklare mulige klienter hva gestaltterapi er.

Da vi startet undervisningen, ble den ene teorien introjisert i meg etter den andre. Med dette mener jeg at læreren kommer inn i klasserommet og forklarer enten litt om teorien muntlig, skriver kanskje litt på tavlen og vi som er elever sitter enten og prøver å la det komme inn ved å konsentrere oss om hva som blir sagt, gjort og skrevet. Noen tar notater, mens andre lar vær.

For min del så lærer jeg bedre ved å ta notater, ikke fordi jeg skriver utdypende om hva jeg skal lære - men fordi dette forsterker det som blir kommunisert og at jeg i etterkant kan se på notatene og huske temmelig nøyaktig hva som ble fortalt av læreren. Midt oppi den situasjonen som er, der en helt ny teori blir presentert, spørsmål fra mine medelever kommer opp og blir besvart (for det meste), har jeg seriøse problemer med å få med meg alt. Jeg konsentrerer meg om å ta til meg så mye som mulig og lagre alle inntrykkene i hodet og på papiret. Noen ganger går det såpass fort unna at jeg omtrent mister tråden fullstendig.

Deretter er det gjerne en omgang med øvelser, og det er jo spesielt spennende. Da får jeg muligheten til å erfare hvordan en teori fungerer i praksis. Mange av disse forskjellige øvelsene er ganske like det du kanskje har opplevd på et teambuilding seminar, gjennom lek (f.eks tegning og fantasireiser), drømmer og annet. Noen kan være litt krevende, spesielt hvis du har en naturlig motstand til å tegne - er det ikke alle som opplever det som spesielt morsomt, men kanskje henger seg opp i at de ikke er så gode til å tegne og dermed ikke får med seg alle de andre inntrykkene øvelsen skal synliggjøre.

Plutselig endrer vi tema, og vi skal lære en ny teori, terpe på en vi har lært fra før, eller kanskje samlingen er over.

Da sitter jeg igjen med mye ubearbeidede ting som en annen person har fortalt meg. Jeg har ikke nødvendigvis fått eierskap til alt det som har skjedd, og jeg trenger å tygge og smake på det.

Å tygge på noe som en annen har fortalt deg er noe som skjer hele tiden. Hver gang jeg er hos legen kommer jeg gjerne med et helsemessig problem som jeg ikke har noen som helst forutsetninger for å kunne løse. Jeg har kanskje en teori om at jeg har vondt i halsen og at det bør kureres med litt hostesaft og en god hvil fra hverdagens stress og mas. Men legen kan kanskje finne ut at jeg har streptokokker og gi meg en kur med pencillin. Har jeg vondt i kneet, kan jeg få henvisning til en spesialist eller få beskjed om å ta knebøy og bygge opp muskulaturen rundt. I de fleste slike situasjoner blir jeg fortalt noe, og jeg svelger det uten å tenke noe over det.

En annen situasjon er å komme inn i banken, der en (u)faglært gir meg råd om hvordan jeg skal bruke pengene mine, den bankansatte sier at jeg bør ha 30 års løpetid på lånet med 5 års avdragsfrihet - for da vil jeg ha bedre råd. Svelger jeg den uten å tygge og smake på introjeksjonen, er det mulig at jeg ikke tenker over at det vil vært flere hundre tusen ekstra å betale i renter over disse 30 årene og at verdistigningen i markedet ikke vil gi meg mer egenkapital over tid fordi jeg rett og slett ikke betaler ned på lånet mitt. Det er mulig at i en slik situasjon der en fagperson gir meg råd uten at jeg er kritisk og stiller spørsmål, vil jeg faktisk få dårlige råd for meg, og gode råd for den som skal yte meg en tjeneste?

Det er gjerne gjennom oppveksten vi bygger opp en base med ikke-tygde introjekter, noen av disse vet vi om - og har gjerne vært en del av oppdragelsen vår. Andre er vi faktisk ikke klar over.
Terapeuten kan jobbe med dine introjekter og hjelpe deg å identifisere dem. Når du er klar over introjektene kan han hjelpe deg med å tygge de og enten forkaste dem eller få et nytt forhold til dem og kunne si at "dette har jeg bearbeidet og det er greit for meg at det er slik".

Min blogg er en form for tygging, jeg tar tak i endel av teoriene vi lærer på skolen, blander de sammen med erfaringer jeg selv har og noen jeg har blitt fortalt eller opplevd at andre har. Jeg til og med fantaserer om ting og later som jeg har en situasjon som jeg kan knytte teorien opp mot og late som at det er virkelig. Er det lov?

Alt er vel lov? Vel, ikke alt - eksempler må anonymiseres og helst ikke vært av en personlig form - ihvertfall hvis kilden er virkelig og ikke ønsker å bli identifisert. Det er viktig for meg å oppretthold en profesjonell grad av respekt for mine medmennesker og ikke bryte retningslinjene som NGI har utarbeidet. Mine egne erfaringer kan jeg forsåvidt dele så mye jeg vil, men jeg setter jo grensene for hva jeg ønsker å projisere ut og hva jeg retroflekterer og holder igjen. Slik er det.

Det jeg setter pris på er tilbakemeldinger og kommentarer, og der har du som leser muligheten til å være anonym eller komme frem med navn, er det skremmende å skrive noe på bloggen, kan du alltids sende meg en e-post.

Hvis det er noe du som leser synes er interessant eller som jeg har forklart keitete, gi meg beskjed om dette. Jeg liker å bli utfordret.