lørdag 2. mars 2013

Kontaktformer

Kontaktformer er en viktig del av psykoterapi og beskriver mye rundt hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre. Vi bruker de både innenfor og utenfor terapirommet, og for terapeuten er det viktig å ha en forståelse for hvilke kontaktformer klienten bruker.

Gordon Wheeler (1991) sa at vi alltid er i kontakt med noe eller noen og at alternativet til kontakt er død. Vi oppretter kontakt ved å bruke sansene våre (syn, hørsel, taktil/berøring, lukt, smak og bevegelse).

Hver kontaktform har en motpol.

I denne artikkelen skal jeg skrive overordnet om de ulike kontaktformene.

Motstand / Differensiere vs. Flyte sammen / Konfluens
Motstand
Motstand kan ta mange ulike former, en fornemmelse av at klienten ikke ønsker å snakke om et emne eller uenighet med sine relasjoner - som terapeut opplever jeg ofte en kroppslig fornemmelse av motstand i form av trykk/press i mellomgulvet. I noen tilfeller kan motstanden være såpass ubehagelig at jeg føler en brekningsfornemmelse og blir svimmel.

Konfluens
Konfluens oppstår mellom to personer eller to deler av et felt flyter sammen uten en fornemmelse av ulikhet (Perls). Hvis man bruker konfluens ubevist, kan dette forhindre at man oppnår god kontakt. En person som ubevist bruker konfluens som kontaktform vil ofte omtale "oss eller vi" i stedet for "jeg".

Relaterte bloggposter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/09/konfluens.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2012/10/konfluens-del-2.html

Introjeksjon / Introjekter vs Tygge / Smake
Introjeksjon / Introjekter
Fra ulike kilder som for eksempel oppveksten og samfunnet med ulike kulturer får vi ulike budskap, regler, ideer, verdier, trossystemer og så videre.

Disse introjektene kan jeg identifisere ved at jeg sier at jeg "Må, bør og skal" følge disse levereglene. Vi kan gjerne omtale introjekter som stemmer i hodet som forteller meg hva jeg må gjøre og hva jeg ikke skal.

Det trenger heller ikke være slik at vi sier disse budskapene høyt eller at vi i det hele tatt er klar over at vi følger dem.

Utfordringen ved et introjekt er der når vi ubevist følger den og ikke har noe eierskap til introjektet.

Eksempel: "Jeg skal ikke drikke kaffe etter klokka 19".

Dette er et relativt "harmløst" introjekt, men ved å få mer awareness rundt introjekter har jeg sett at det er meget vanlig. Hvis vi har venner på besøk og klokka er 19.30 og vi har spist middag, spør jeg om gjestene vil ha kaffe. Opptil flere vil svare: "Nei takk, det er for sent på kvelden til kaffe."

Det er da interessant hvis jeg utfordrer gjesten på hvorfor hun ikke kan drikke kaffe så sent. Ofte er det ikke fordi de har gjort opp en mening om at drikker man kaffe sent på kvelden vil koffeinet hindre at de får sovet. Ved å spørre videre har det vært en tendens til å si at "slik er det", mye på grunn av at en eller begge foreldrene har den samme regelen.

Tygge / Smake
Et introjekt kan ha sin mening, men da må jeg først tygge og smake på det.

Det vil si at jeg må tenke over hvorfor jeg har en slik regel, vri og vende på det og sjekke ut om jeg har et eierskap til denne lille stemmen i hodet.

For å bruke kaffe eksempelet videre, så sier min gjest til seg selv: "Hmmm, jeg tror jeg faktisk skal ta meg en kopp kaffe selv om klokka er 19.30."

Gjesten drikker faktisk to kopper kaffe og tenker på denne problemstillingen i bilen på vei hjem. Da hun kommer hjem legger hun seg og blir liggende å gruble litt over hvem som kan ha gitt henne denne regelen om at man ikke drikker kaffe etter et gitt tidspunkt på kvelden og finner frem til at det er blant annet både moren og tanten (søsteren til moren) som alltid har satt grensen på kaffedrikking til klokka sju om kvelden. På grunn av at hun har awareness rundt sin egen kaffedrikking og blir liggende å gruble tar det en stund før hun sovner. Men i løpet av den kommende uken eksperimenterer hun litt med å drikke kaffe på kvelden noen ganger og andre ganger ikke. Hennes konklusjon er at det sannsynligvis er slik at hun blir påvirket av koffeinet i kaffe, men at det ikke er noen fare å drikke det hvis klokka er før 20.00.

Da har hun tatt eierskap til introjektet.

Introjekter kan være uskrevne regler på jobben eller i private settinger og blir vanskelige å forholde seg til hvis de fører til tvangstanker og stress. "Flink pike syndromet" er ofte et resultat av sterke introjekter.

Andre blogginnlegg om introjekter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2011/07/introjekter-i-lringssammenheng.html

Retrofleksjon vs Dele
Retrofleksjon
Å retroflektere er å holde tilbake et behov. I stedet for å be om noe, så kan vi gi det tilbake til oss selv. Dette kan være både bevist og ubevist.

Perls beskriver retrofleksjon med å gjøre noe mot deg selv som du opprinnelig har gjort eller ønsket å gjøre mot en annen person eller et objekt. I stedet for å kreativt involvere deg i omgivelsene og bruke energien din, holder du tilbake dette behovet.

Et individ som har utfordringer med retrofleksjoner har ofte dette fra sin barndom der de har fått straff hvis de har uttrykt sine behov eller følelser fritt.

Når en klient med et usunt forhold til retrofleksjoner starter å straffe seg selv fordi han ikke agerer - dette kan være gjennom å kritisere seg selv og være sint på seg selv - eller igjennom selvskading. Slike måter å fortsette å straffe seg selv på kan være kroniske og ubevist.

Vi kan også si at retrofleksjon er vår egen impulskontroll når vi bruker den bevist.

En annen form for retrofleksjon er når vi gjør mot andre som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Denne kontaktformen blir også kalt profleksjon. Vi kan se det i f.eks kroppspråket der en person med et behov for omsorg sitter og omfavner seg selv eller gir seg selv en klem.
Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/retrofleksjon.html

Dele
Det motsatte av å holde igjen, er å dele.

I sunne relasjoner deler vi gjerne med våre omgivelser og holder igjen når vi vet at det er riktig.

Å dele kan også være en kontaktform vi bruker uten å tenke på det, ved manglende evne til å retroflektere kan vi jo dele for mye. Manglende impulskontroll kan føre til overdeling eller at vi ikke slipper andre til.

At terapeuten deler av sine erfaringer eller observasjoner kan føre til at klienten blir mindre retroflektert.

Eksempel: Min kaffedrikkende venninne er nok en gang på besøk og jeg sitter og snakker livlig om et emne jeg er opptatt av og blir etterhvert oppmerksom på at hun sitter med armene og bein i kors og at hun ikke har sagt noe på lang tid. Da jeg spør om noe er galt får jeg et muggent svar om at alt er ok. Jeg ignorerer dette svaret og fortsetter å snakke om det samme, og legger da merke til at hun vrir seg i sofaen og setter seg med den ene skulderen mot meg og faktisk blir sittende å se på et bilde som henger på veggen.

Nå er jeg veldig oppmerksom, og tolker hennes lukkede kroppspråk og sure svar som at noe er galt. Men jeg tror at hun bare vil bli enda mer sur hvis jeg fortsetter å spørre om noe er feil. Derfor stopper jeg opp min konstante strøm av babling og hun ser på meg. Jeg ser at hun er mer oppmerksom på meg og sier følgende: "Jeg ser at du sitter med armene i beina i kors og at du ikke følger med på hva jeg sier - så jeg får et inntrykk av at jeg har sagt noe galt. Ofte når andre babler i vei uten å ta hensyn og slipper meg til i samtalen så får jeg den samme kroppsholdningen."

At jeg deler min observasjon og også mine erfaringer om dette emnet får henne til å skjønne at jeg viser empati ovenfor henne og hun forteller at jeg flere ganger har sagt ting som er feil og hun ikke har hatt mulighet til å slippe til for å korrigere meg. Sammen har vi nå blitt oppmerksomme på vår egen overdeling og retrofleksjon.

Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/deling.html

Defleksjon vs Fokus
Defleksjon
Å deflektere betyr å "bøye unna".

I situasjoner der vi har en overfladisk samtale, bytter vi ofte mellom flere forskjellige temaer for å få samtalen til å gå videre. Dette er et tegn på at man ønsker å være konfluent med sine omgivelser.

Klienter som har et problem med defleksjon bruker dette ofte for å unngå vanskelige temaer. En klient som hver gang deflekterer et ømfintlig emne fordi han ikke ønsker å snakke om det, må få fokus på dette temaet for å kunne bearbeide det.

Fokus
Å ha fokus betyr å konsentrere seg om en ting.

De fleste av oss har ingen problemer med å fokusere på det vi skal drive med, men vi kan jo også ha problemer med å fokusere for mye.

Eksempel: Min venninne kommer for å ta en kopp kaffe og vi setter oss ned og snakker. På veien hit har hun nesten blitt kjørt over av en bil i et gangfelt. Hun snakker om denne hendelsen i lang tid og skylder på at det var både glatt så bilen måtte bråbremse, mørkt ute og hun følte at dette var en hendelse som fort kunne ført til at hun ble kjørt over. Hennes fokus er på den uansvarlige sjaføren, og siden dette skjer i Desember begynner jeg å få en fornemmelse av at det er flere sider ved saken. Ved å bruke en defleksjon, spør jeg henne om hvor dette skjedde og jeg skjønner at det er et gangfelt uten lysregulering. Jeg deflekterer videre til min venninnes forargelse og spør om hun hadde på seg refleks. Ved å flytte fokus fra sjaføren i bilen til henne finner hun ut at hun nok har delvis skyld i nesten-ulykken fordi hun gikk rett ut i gangfeltet og det da var vanskelig for sjaføren å se henne uten refleks.

Projeksjoner vs Ta tilbake / eie selv
Projeksjoner
Perls mente at alt er projeksjoner, og det betyr jo ikke at han har rett - men kontaktformen beskrives som at egne tanker om andre eller noe annet blir projisert ut og klienten ser på dette som en sannhet. Dette kan være så enkelt som tolkninger og meninger om typiske stereotyper, og kan f.eks være synlig i verdisynet rundt temaer som innvandring.

En klient kan projisere ut sine holdninger mot personer med en annen hudfarge enn seg selv, og si at alle som ser slik ut er på en spesiell måte.

Relatert blogginnlegg: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2013/01/projisering.html

Ta tilbake / eie selv
Å ta tilbake sine egne projeksjoner krever awareness hos både klient og terapeut. Det kan være en utfordring å identifisere at du projisererer ditt eget over på andre, for vi er vant til å gjøre det hele tiden.

Når terapeuten merker at klienten projiserer sine egne tanker og følelser på andre, er det ofte virkningsfullt å gjøre øvelser som forsterker projeksjonene og vi arbeider gjerne med polarisering av det som er figur. Det å forsterke en projeksjon og øke awareness gjør at klienten blir oppmerksom på at fenomenet ligger hos seg selv.

Egotisme vs Smelte sammen / Forhandle
Egotisme
Denne kontaktformen er litt vanskelig å forklare. Fenomenet skjer når klienten blir fiksert i sin egen selvoppfattelse. Når en klient har en fiksering på dette, vil hun ha vanskelig for å takle endringer i sin oppfattelse av sine omgivelser. "Jeg ser det jeg vil se", og det er vanskelig å ta inn noe nytt.

Dette kan være at klienten har fokus på alt hun ikke er god på og hakker på seg selv angående dette.

Smelte sammen / Forhandle
Å jobbe med egotisme krever sin terapeut, for vi kan se på denne kontaktformen som en slags boble, og terapeuten må forhandle med klienten for å få awareness rundt sine fikseringer. En slik fiksering krever gjerne at vi polariserer og fremhever at klienten faktisk ikke er så "verdiløs" som hun til tider kan fortelle om, og det kan føles temmelig håpløst som terapeut å måtte sitte med en klient og bli enig om at verden ikke er så svartmalt som det påstås, det kan bli på grensen til det abstrakte når klient og terapeut for eksempel forhandler seg frem til at klienten er veldig god til å fortelle at hun ikke er god på noe.

Moskaug (2010) har skrevet en artikkel om dette som jeg kan anbefale.

4 kommentarer:

  1. Veldig bra blogg :) Denne har hjulpet meg masse for min eksamen i VEKS fag =)

    SvarSlett
  2. Takk for tilbakemeldingen. Jeg blogger også på www.terapeut1.no - selv om ikke aktiviteten er så høy som jeg ønsker, så prøver jeg å få ut et par innlegg i måneden.

    SvarSlett
  3. Jeg ser du har skrevet opp 5 forskjellige kontaktformer. S.Jørstad skrev en artikkel i Den flyvende Hollender om kontaktformer og har tatt med Egotisme, profleksjoner og fiksering.
    Hva er grunnen til at du ikke har valgt å skrive noe om disse 3?

    SvarSlett
  4. Jeg har skrevet om de 12 ulike kontaktformene som blir satt opp som polariserende par (Konfluens/Motstand, Introjekt/Tygge og smake, Projeksjon/Ta tilbake, Retrofleksjon/Dele, Defleksjon/Fokusere, Egotisme/Forhandle) fordi dette er de kontaktformene som jeg er mest opptatt av og det er de som blir nevnt i undervisningen på NGI.

    Profleksjon er en av kontaktformene som jeg ikke har skrevet om, men som i den Flyvende Hollender beskrives som "å gjøre noe i stedet for". Dette er den kontaktformen som f.eks gjør at foreldre spør om barna trenger en kos, når de egentlig trenger nærhet selv.

    Skolens lærere hadde ikke mye fokus på denne siste kontaktformen, så jeg anså den vel som "ikke relevant". Jeg merker når jeg praktiserer nå, så bruker jeg aldri denne kontaktformen når jeg skal beskrive arbeidet mitt med de ulike klientene som går hos meg.

    SvarSlett