Voksen alder

Har startet å lese i boken "Innføring i psykologi" av Kjell Magne Håkonsen - en bok jeg absolutt anbefaler også personer som ikke har tenkt å praktisere som psykolog, terapeut eller noe annet. Jeg har ikke lest hele enda, men den passer for alle som ønsker å få litt perspektiv på hvordan vi mennesker fungerer i relasjon til hverandre og omverden.

Tidligere har jeg skrevet litt om Daniel Sterns utviklingskurve, en vesentlig del av gestaltteoriens modeller - som også denne boken omtaler. Det er mulig vi ikke har kommet til det på skolen, eller at pensum rett og slett ikke omhandler temaet - men jeg ble veldig fascinert av de andre utviklingskurvene som omhandler våre voksne liv. Sterns modell kan benyttes i mange settinger, spesielt innen regresjon - men modellene til både Erikson og Levinson fenget meg.

Erikson mente at vi som personer går igjennom en rekke livskriser, og den voksne alderen preges først av at vi i 20-35 års alderen knytter nære relasjoner til andre mennesker, både seksuelt og som venner og kollegaer. Vi tester ut vår private sfære og i følge psykologien vil egoet (ikke det samme som gestalteoriens definisjon) utfordres. Hvis denne trusselen blir for sterk, vil individet senere ha vanskeligheter for å knytte relasjoner til andre personer.

Senere (35-65 års alder) blir familieliv mer tydelig fokus, og vi får gjerne en livskrise som går ut på at vi ikke lykkes i våre forsøk på å skape et hjem og oppdra våre barn. Vi vil ofte oppleve en stagnasjon i vår personlige utvikling.

Selvfølgelig opplever ikke alle disse livskrisene som noe farlig, og de fleste vil gjennom tidlig voksen alder danne grunnlaget for å danne varige forhold, og senere omsorg for famile, samfunn og neste generasjon.

Levinson har tydeligvis delt inn disse to periodene i mer detaljerte faser. Fra vi er ca 22-28 år mener han at vi prøver å unngå varige forhold, holder ulike muligheter åpne og ser på ulike alternativer til seksualpartnere, yrkesvalg, bosted og mye annet. Når vi nærmer oss 30, vil mange for første gang føle at livet ikke er evig - men at det snart er for sent å endre på de store tingene i livet. Vi bygger videre på de valgene vi har gjort, arbeidet, familieliv og kulturelle betingelser blir en større del av vår identitet. Mange føler at familielivet innskrenker muligheten for andre sosiale aktiviteter - og økonomi og gjeld preger i stor grad livet vårt.

(Bilde: iStockphotos.com)

Når vi nærmer oss 40, mener Levinson at vi ofte gjør opp status i forhold til hva vi har opplevd og prioritert i livet, det er derfor en grunn til at så mange skilsmisser skjer i denne livsfasen. Vi er ikke fornøyd med de valgene vi har tatt og ønsker å gjøre en endring.

Vi kan godt snakke mye om hva som er meningen i livet, men Levinson mener ihvertfall at den siste fasen i livet vårt (fra 65 år og til vi dør) består av en periode i livet der vi innser at livet en dag tar slutt og vi evaluerer de valgene vi har tatt og om vi har gitt livet vårt det innholdet som vi ønsket. Mange eldre går inn i depresjoner og trenger også bistand til å leve med de valgene de har tatt, samt å bearbeide det vi i gestalt kaller for åpne gestalter. Holmes og Rahe mener også i følge boken at det å miste en ektefelle/livspartner er den største stressfaktoren vi mennesker kan oppleve.

Moralen er vel at vi får prøve å gjøre det beste ut av det, gi livet ditt den meningen du fortjener - oppsøk en terapeut hvis krisene blir oppslukende og fyller ditt liv. Det er hjelp å få hvis du velger å benytte deg av det.