Regresjon

Jeg har nå blitt ferdig med å lese Frank-M. Staemmler's artikkel "Towards a theory of regressive processes in gestalt therapy", en prosess som har tatt litt tid - delvis fordi artikkelen er veldig omfattende og jeg strever litt med å både lese på engelsk og skille alle de ulike kildene og argumentasjonen for og mot om andre terapeuter har rett eller galt i sine publikasjoner.

Derfor har det nå oppstått et behov for meg å drodle litt rundt hva regresjon er og hvordan vi bruker det i terapi.

"Hva er regresjon?
Regresjon er en tilbakeføring av sinnet til tidligere hendelser ved hjelp av ulike teknikker. Denne terapiformen bygger på antakelsen om at alt man har opplevd tidligere, ligger lagret på det ubevisste planet og kan hentes fram igjen. Det gjelder selv om man har glemt eller fortrengt det som har skjedd."
(Kilde: http://www.alternativmedisin.no/behand/r/regresjon.htm)


I gestaltterapien snakker vi om viktigheten av å være "her & nå" og ikke "der & da". Men sannheten er at uansett hvor mye vi ønsker å unngå å være kausale (årsak/virkning) er det nesten ikke til å unngå. Derfor er i følge definisjonen ovenfor det meste som skjer i terapirommet basert på regresjon.


Vi ønsker derimot å unngå å snakke om det som har skjedd, men heller om hva det gjør med pasienten her og nå. For meg er det ikke viktig å definere hvor lang tid her & nå er, men vi kan si for enkelthetsskyld at her og nå er det som skjer i en hendelse, f.eks en terapitime.

Her og nå kan ikke eksistere uten en fortid og en fremtid, og det er her jeg har behov for å skille på disse to tidsbegrepene. For meg er fortiden det som har skjedd, altså det vi tenker tilbake på - de hendelsene som har påvirket oss gjennom oppveksten vår og som kan ha forårsaket åpne gestalter som klienten har et behov for å bearbeide.


Fremtiden er derimot det vi fantaserer om skal skje, kanskje de hendelsene som vi tror eller ønsker skal skje - både med negativt og positivt fortegn. Klienten kan henge seg opp i frykt for forskjellige tenkelige hendelser, eller være sterkt opptatt av alt det flotte som skal skje "bare hvis..."


Begge deler kan utforskes med regresjon naturligvis, for det som har skjedd i fortiden vår - påvirker hvordan vi ser på fremtiden og ikke minst hvordan vi opplever øyeblikket her og nå.


Ja, hva blir da konklusjonen? Vel - jeg tror ikke jeg egentlig har konkludert med noe som helst enda, for jeg har ikke startet på dette med regresjon enda.


Freud mente at vi mennesker går igjennom ulike overlappende faser som vist nedenfor.

Han mente slik jeg forstår det at vi mennesker går igjennom faser som er lineære der den ene fasen blir erstattet av en annen. Med dette mente han at hvis pasienten hang seg opp i en fase, ville hun ikke kunne utvikle seg videre og dette ville igjen være grunnlaget for å stille en diagnose og starte behandlingen deretter.


Med andre ord så er pasienten "fucked"...! Unnskyld språket.

Gestaltteorien har så vidt jeg vet ikke en egen modell, men vi har tatt tak i en modell som Daniel Stern har utarbeidet - hvorfor vet jeg ikke, men for meg virker den så mye mer forklarende en psykoanalytikeren Freud sin anale tankegang.

  For dere som kjenner Stern, så ser dere kanskje at det mangler ett og annet i min modell, men poenget er at Stern mener at barn går igjennom flere faser som bygger opp på hverandre, og dermed kan barnet for eksempel ha problemer med samspill, noe som preger pasienten i det voksne liv. Han mener også at det ikke er umulig å arbeide med å utvikle seg innenfor de fasene som er vanskelige.
Med andre ord, du er ikke f**cked...


Da begynner jeg å nærme meg et eller annet, for som gestaltist så vet jeg at vi mennesker har alle sammen gått igjennom disse ulike utviklingsstadiene, noe som lærer oss samvær, samspill, gjensidig forståelse, evnen til å konversere og se en sammenheng.


Senere vil jeg kanskje lage en egen illusjon på dette, vi får se.
Som terapeut kan jeg da se disse ulike stadiene i hvordan vi har det i relasjon med andre.


Noen ganger er det bare deilig å være sammen med noen, det trenger ikke skje noe som helst - det er mulig dere bare sitter sammen skuldre mot skuldre og kjenner nærheten til personen ved din side. Dette er samværet som vi opplever helt i starten av livet, nemlig den kroppslige kontakten med mor og andre.


Deretter starter samspillet, barnet starter å kjenne egne følelser og begynner å fekte med armene når voksne kommer i nærheten, møter blikket og smiler for første gang.


Etter hvert opplever barnet en gjensidig forståelse, følelsene utvikler seg videre - det starter å få empatiske trekk og forstår mer om sine egne følelser og opplevelsen av andres.


Det vil si at vi i terapirommet kan benytte oss av disse fasene for å utforske regresjon. Kjenner pasienten en stor motstand mot kroppslig kontakt, men også polariserende følelser som skriker etter å være nær noen - kan det være nyttig å se på det første utviklingsstadiet i terapien og "bare være sammen", kanskje sitte ved siden av hverandre i stedet for mot hverandre.


Mange teknikker kan benyttes for å få klientene til å oppleve sine subjektive hendelser som har påvirket dem igjennom hele livet i terapirommet sammen med terapeuten her og nå. Dette kan kanskje virke abstrakt for de som aldri har vært i terapi tidligere, eller ikke har noen erfaring med gestaltterapeuter - men jeg kan forsikre dere om at å jobbe på denne måten gir resultater vi kun kunne drømme om hvis vi ikke hadde tro på at klienten kan gjennom terapi lukke noen av sine gestalter og dermed klare å støtte seg selv.S