mandag 4. juli 2011

Impasse

I følge Wikipedia er en impasse i forretningslivet at man ikke kommer noen vei med forhandlinger rundt en avtale. Ofte resulterer en slik situasjon i en streik, sanksjoner eller militære handlinger.

I en impasse som beskrevet over vil de ulike partene ofte ta eierskap til sin fremgang, men skylde på eksterne faktorer i forhold til sine feil og si at dette ikke er noe de kunne påvirke.

Videre sier Wikipedia at en impasse er en situasjon der ingen fremgang er mulig, det finnes ingen løsning.

I terapien beskrives også en impasse som en situasjon der klienten ikke ser noen løsning eller utvei. Noen ganger er impassen tydelig, men andre ganger er det kun symptomene på den som gjør at klienten oppsøker terapeuten. Noen tegn på at man befinner seg i en impasse er stress, søvnproblemer, økt bruk av alkohol og rusmidler, dårlig humør og så videre.

Jeg liker best Irving og Miriam Polsters definisjon av en impasse, spesielt siden denne er prosessorientert - og dermed enklere for de fleste terapeuter å jobbe etter.

En impasse oppstår ved at et behov synliggjør seg, og dermed ønsker klienten å oppfylle dette behovet. Når et behov oppstår på denne måten, får vi ofte motbehov. Et slikt behov kan for eksempel være at du ønsker å få et bedre forhold til din partner. Motbehovene kan da være at du må skape mer tid til å snakke med partneren ved å legge barna tidligere, skaffe vaskehjelp eller be partneren om å trappe ned en hobby. Et motbehov er noe som oppstår fordi du har et annet behov, de hører sammen.

Det oppstår da en indre kamp i klienten, du dras mellom det å skape en dårlig stemning ved å foreslå disse tiltakene, partneren din ser kanskje ikke problemet på samme måte og du prøver deg med et og annet lite hint som ikke oppfattes som annet enn mas.

I terapien er det gjerne her en klient kommer inn i rommet for første gang. Klienten kan være redd for at situasjonen kan ende i skilsmisse, at partneren kan tenke seg å være utro og alle mulige og umulige tvangstanker. Hvis ikke klienten aner hvorfor han er så irritert og misfornøyd, må man kanskje starte med å definere hva det er som gjør at han blir slik.

Terapeuten skal derfor få klienten til å formulere sine behov og motbehov. Det kan i seg selv oppfattes som en egen impasse, man er misfornøyd, sur og sutrete - men aner ikke hvorfor!
Å formulere disse behovene kan kreve en del eksperimenter, noe de fleste gestaltterapeuter liker å gjøre. Noen av disse eksperimentene fører ingensteds, men det er jo en verdi i det også - for hver gang vi roter rundt uten å finne frem til løsningen, kommer vi et skritt nærmere den åpenbaringen som venter.

Plutselig får klienten en "aha" opplevelse. Hvis vi ser på impassen som et stort puslespill, der vi har rotet rundt med en haug med brikker men ikke kommet frem til den rette, så faller det plutselig på plass. Jeg har selv opplevd dette i terapi, og det er like fascinerende hver gang. Det er jo også veldig enkelt å se løsningen når man har den, uansett hvor kompleks eller banal den måtte være.

Det beskrives som en eksplosjon, et klimaks - og har impassen vart i årevis kan det nettopp føles slik. Klienten omtrent letter i stolen og fylles av en ny energi, hun er klar til å komme seg videre. Impassen er løst!

Vi kan kalle det etterpå-klokskap, men neste fase i impassen er at man har en oppklaring av hva som har vært årsakene til impassen - terapeut og klient orienterer seg på nytt og til slutt opplever klienten en erkjennelse og en avslutning. Løsningen integreres i klienten.

En slik impasse kan vi vel også definere som en gestalt. For meg har dette ordet vært temmelig vanskelig å forholde seg til, siden gestalt ikke betyr noe på norsk. En gestalt er en situasjon som ikke lukkes, og det er jo også definisjonen på en impasse.

Når vi er i en impasse, vil det naturlig komme et ønske om endring.

I serien In Treatment, kommer omtrent alle klientene til terapeuten med en klar impasse, for noen tar det tid å løse den - for andre kommer det ingen løsning i løpet av tiden serien handler om. Slik er det ofte i terapi også, jeg har et inntrykk av at klienten kommer til en terapeut med et problem og ønsker en rask og enkel løsning. Det er ikke alltid så enkelt og raskt å løse disse impassene.

Sitter du med en livssituasjon som føles vanskelig, oppsøk en terapeut - men ta deg tid og jobb frem til en løsning. Mange klienter bråstopper da med terapien, men det kan være en ide å enten fortsette å gå regelmessig en stund til - for den impassen du nettopp har løst er kanskje bare toppen av isberget?

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, så har jeg trappet ned i perioder med terapeuten - men fortsatt å gå av og til bare for å sørge for at de store krisene kanskje blir litt mindre.

Men alle er forskjellige, noen tør å grave dypt hos terapeuten - andre holder mer igjen. Å holde igjen til en du betaler for å hjelpe deg kan jo være litt lite konstruktivt.

http://en.wikipedia.org/wiki/Impasse

6 kommentarer:

  1. Jeg har lest dette innlegget ditt om impasse om og om igjen, og jeg sitter igjen med følelse av det du legger i begrepet impasse er at det ene behovet er kjent mens du går til en terapeut for å finne ut hva motbehovet er.Hva med at du vet hva motbehovet er, men finner ikke løsningen?
    Jeg har gått i terapi i mange år, hos en gestaltterapeut. Vi er enige om at jeg er i en impasse. Jeg vet at jeg trenger å komme meg ut døra, jeg vet at jeg kommer til å fortsette å forbli ensom om jeg ikke gjør en endring.Jeg VIL også komme meg ut døra og oppleve noe annet enn det jeg nå gjør. Men saken er den at jeg tør ikke. OG det er virkelig sant, jeg tør ikke. Alt der ute er skummelt(kort fotalt), men samtidig ønsker jeg det.
    Det er det jeg kaller en impasse..å vite at du sitter i en klemme. Du kjenner begge behovene, men tør ikke det ene og holder ikke ut det andre.
    Slik jeg tolker deg så mener du impasse er å bli bevisst motbehovet. Jeg mener impasse er å vite begge behovene men sitte klemt imellom dem.

    SvarSlett
  2. Hei Anonym,

    Takk for at du leser innlegget mitt og stiller spørsmål ved det på denne måten.

    Jeg har kun gått første året på gestaltterapeut studiet og har nå tre år igjen - derfor har jeg mer erfaring med å løse, eller ikke løse, mine egne impasser. Før jeg startet på studiet ante jeg ikke at det fantes et ord som het impasse eller hva det var.

    Du kommer med et konkret eksempel, og tolker det bokstavelig som at du har angst for å komme deg ut og har et behov for å komme deg ut og oppleve ting og treffe nye folk.

    Mine eksempler er i denne artikkelen er basert på egne erfaringer og fiktive erfaringer som kan være påvirket av situasjoner jeg har sett i en serie, lest om eller noe annet. De er ikke basert på noen erfaringer fra klienter, for det har jeg ikke enda.

    Jeg tror deg når du sier at du er i en impasse, og for meg virker det som en situasjon som er veldig vanskelig - der du på den ene siden har et sterkt ønske om å komme deg ut, men på den andre siden er redd. Dette er sannsynligvis en kompleks impasse som krever mye arbeid fra deg og terapeuten din. Det er ikke sikkert du engang klarer å løse situasjonen og bli helt kvitt angsten din, men forhåpentligvis kan du gjøre det litt enklere å komme deg ut i noen situasjoner ved å lære deg å leve med angsten din.

    Jeg har dessverre ikke noen bedre råd å gi deg enn å fortsette å jobbe med impassen med din nåværende terapeut - eller eventuelt forsøke å bruke en annen terapeut hvis du ikke får noen fremgang med den du har. Husk at det er viktig å snakke med terapeuten hvis du som klient ikke føler at behandlingen gir noen resultater, det kan jo være at terapeuten også føler at deres møter også er en slags impasse og at han/hun er rådvill i forhold til å hjelpe deg videre?

    Jeg håper dette ga deg mening, hvis ikke får du komme med flere kommentarer - så skal jeg svare etter beste evne.

    Lykke til videre i behandlingen!

    SvarSlett
  3. Hei igjen.
    Takker så mye for tilbakemelding. Og klart, jeg skjønner at du ikke kan gi meg konkrete råd om hvordan jeg skal løse min impasse. Og det var vel heller ikke det jeg var ute etter. Jeg brukte min impasse som et eksempel for å definere hva jeg la i begrepet impasse. Slik jeg oppfattet innlegget ditt så hadde du en annen oppfatning av ordets betydning. Kanskje jeg misstolket deg siden du nå også oppfatter min situasjon som en impasse.
    Any way...det var uansett hyggelig med en tilbakemelding. Takk skal du ha.
    Og lykke til videre med studiene.

    SvarSlett
  4. Å være i en klemme, ha trøbbel, "synes ting er vanskelig for tiden" og sikkert mange andre uttrykk som vi bruker i hverdagen er gjerne en impasse. Ordet impasse er en terapeutisk definisjon som noen terapeuter bruker ovenfor sine klienter - mens andre ikke gjør det.

    Det er viktig å ha felles definisjoner innen faget så vi gestaltterapeuter kan publisere nye teorier og utfordre hverandre og skape utvikling i vårt fagmiljø.

    Hva vi kaller en impasse når vi snakker med hverandre, uansett om det er klient/terapeut eller andre mellommennesklige forhold er vel ikke så farlig etter min mening.

    For å skrive det nok en gang, for meg virker din definisjon på en impasse like korrekt som det jeg skrev i innlegget.

    SvarSlett
  5. Impasse kan da være to like store behov som er motstridende: Som å å ville handle på et behov, men et annet behov som er like stort og "ta vare på seg selv" feks. Tenker et forslag kan være å definere hva å ta vare på seg selv vil være og derifra begynne sakte å handle på den første behovet (feks å komme seg ut). Man får da ivaretatt seg selv og sakte trygge seg i sin handling...og dermed komme seg ut av impassen? Impasse er tungt i awarnessen både for den som har den, terapeuten og evnt de som er med i evnt gruppe.

    SvarSlett
  6. Jeg skal ta det et stykke videre, og si at en impasse kan oppleves å ha et eller flere behov og motbehov. I terapiarbeidet bruker jeg ofte polariserende behov og jobber med klienten. I arbeidet blir det ofte å se på forskjellene rent kognetivt i forhold til behovene, eller kjenne på følelsene. Det blir som at klienten må kjenne etter om hun vil det ene eller det andre alternativet. Jeg har opplevd flere ganger at klienten egentlig ikke vil noen av delene, og at det kanskje finnes flere mulige løsninger. Nå som jeg har noen års erfaring som terapeut, mener jeg at jobbing med impasser er svært vanlig. Vi kaller det å jobbe med polarisering, egentlig fra en pol til en motpol, eller fra ett behov til et annet.

    Denne artikkelen gir meg ikke så mye mening nå, når jeg leser den noen år senere. Vurderer om jeg skal skrive en ny artikkel på Terapeut1.no

    SvarSlett