Angst

Angst er noe alle mennesker opplever i en eller annen form, dette er en tilstand som kan graderes og i den enkleste form kan angst føles som en lett kribling i magen, de som har sterk grad av angst kan paralyseres fullstendig.

Hvordan angst oppleves er individuelt og noen likhetstegn er rent kroppslig kan vi oppleve økt puls, at vi blir varme eller kalde, tørr smak i munnen, håndsvette med mer. Kroppen har naturlige måter å reagere på angst, og det er en rekke ting som skjer når vi utsettes for det vi kan kalle en fare. Ulike kjemiske reaksjoner skjer i kroppen, for eksempel utskilling av adrenalin som gir økt muskelkraft og virker bedøvende. Vi ønsker å fjerne oss fra situasjonen. Et eksempel fra mitt eget liv er for mange år tilbake, jeg tuslet hjem fra et hyggelig lag og plutselig sto det en grevling i veien foran meg. Fra barndommen hadde jeg fått skrekkhistorier om at disse relativt bedagelige dyrene biter til beinet knaser, jeg rakk rett og slett ikke å tenke før jeg tok fart og hoppet opp på panseret til en parkert bil. Grevlingen lurte nok fælt på hva jeg drev med og ruslet videre uten større sermoni. I etterkant kunne jeg kjenne at pulsen min var temmelig høy, jeg svettet og følte meg plutselig mer våken.

En annen reaksjon er å bli paralysert, det kan være slik at vi blir så redde at vi ikke klarer å handle ut fra hva som er hensiktsmessig i situasjonen. For å fortsette med mine egne erfaringer, jeg har fått en god dose høydeskrekk "tildelt", noe som er en dårlig kombinasjon med min hobby å gå på topptur med ski. Når angsten tar overhånd, fryser jeg til og klarer ikke å bevege meg lengre. Dette tok jeg opp med min egen terapeut før jeg skulle på tur en gang, og vi jobbet med dette både på en kognitivt nivå og ved å spille ut situasjoner. Terapeuten hadde et tips som fungerte for meg, og det var så enkelt som å klemme hardt rundt stavene og dermed få kontakt med kroppen min, se meg rundt og orientere meg, samt kjenne etter pusten min og hvordan følelsen i kroppen var. Vi gestaltterapeuter kaller dette for jording, og det som skjer i praksis er at jeg blir mer opptatt av de kroppslige reaksjonene og klarer å komme meg ut av angstfølelsen, ikke helt - men nok til at jeg klarte å forandre på adferden min. Siden denne timen var rett før jeg skulle på tur, fikk jeg muligheten til å praktisere disse teknikkene, og siden har jeg jobbet med klienter på tilsvarende måte.

Opplevelsen av angst kan derfor variere fra noe ubehagelig til en overveldende følelse som gjør at vi kanskje handler i panikk eller fryser fullstendig.

Å jobbe med angst med en gestaltterapeut kan være svært virkningsfullt, men det kan også være et vanskelig arbeid både for terapeut og klient. Ofte starter vi med å snakke om hva som gir klienten angst, det kan i seg selv utløse angstfølelsen, og derfor er det viktig å ha awareness om hva som skjer og sørge for trygge rammer i arbeidet. Terapeuten vil som oftest kartlegge de ulike situasjonene der klienten kjenner på angst og det pleier å være et mønster. Klienten kan ofte være opptatt av hvordan angsten oppsto, og det pleier ofte å være en spesifikk hendelse - noe som utløste angst i ettertid. Siden vi i gestaltterapi er opptatt av hva som skjer her og nå, tillegges ofte ikke dette så stor oppmerksomhet som en annen type terapi (kanskje?) - for vi ser på den hendelsen som et fenomen vi ikke kan gjøre noe med, siden det skjedde i fortiden. Det vi derimot kan jobbe med er å gjenoppleve dette som en drømmereise, eller bare ved å snakke om det - men med et fokus på hva klienten kjenner når han snakker om det nå.

Eksponering for angst i terapien kan skje gjennom enkle eksperimenter, som nevnt over kan det være at angstfølelsen kommer bare klienten snakker eller tenker på noe spesielt. Det kan også graderes opp, og terapeuter har gjerne tatt heis med klienter, kjørt tog for å sjekke ut følelsene eller (for spesielt interesserte) introdusert ulike krypdyr og insekter i terapirommet.

Hensikten med terapien er jo å redusere angstnivået hos klienten, dette gjør vi ved å bygge opp klientens egen awareness, rett og slett at han starter å kjenne etter når angsten kommer og bruker sine egne teknikker for å håndtere det før følelsen tar helt overhånd. Min erfaring er at det å jobbe med angst gjør at jeg som terapeut kan være fokusert på bestillingen fra klienten, men at resultatet i svært stor grad er avhengig av klientens egen innsats. Noen klienten får "hjemmelekser" og strekker sine egne grenser utenfor terapirommet, mens andre må jobbe over lang tid før de i det hele tatt er klar for denne type eksponeringer og utfordringer.

Hvis du lider av angst, eller kjenner noen som har det - vil jeg anbefale terapi. I tillegg finnes det en bok av Torkil Berge og Arne Repål som heter "Trange rom og åpne plasser". Hvis du ønsker å sjekke ut denne boken finnes den i eBok format på Nasjonalbibliotekets sider. Det vil si at du på www.nb.no kan søke etter boken og lese den på nett. I tillegg finnes det noe som heter Angstringen, en frivillig tjeneste der grupper med personer som har angst treffes for å bearbeide sine erfaringer og hjelpe hverandre. Det kan ta litt tid å få plass, og det er ofte en god ide å kombinere deltagelse i en slik gruppe med å gå i terapi. En annen ting som kan være vanskelig, er å informere de du har en relasjon med at du har angst. Du trenger ikke å komme med utfyllende informasjon om det - og reaksjonene fra omgivelsene er som regel svært positive når du etterhvert kan si at angsten kommer og du kanskje trenger litt tid på å hente deg inn. Siden alle opplever angst i en eller annen form, vil du kanskje oppleve støtte som gjør det lettere å leve med angsten. Terapeuten vil jobbe med deg for at du skal kunne stå på egne ben og klare deg selv. Ofte slutter klienten å gå i terapi, og det er naturlig at angsten kommer tilbake i samme eller forandret form. Den er en del av livet.

Gjensidighet

Min samboer og jeg snakket om vennskap mellom barn i barnehagen. Vi har tvillinger på 3 år, og det er jo et studie i seg selv å betrakte hvordan disse små individene utvikler seg sammen og alene. Både hun og jeg er begeistret for Daniel Stern, og snakker ofte om de utviklingsstadiene barnene våre befinner seg i.

Barna våre er svært opptatt av å ha bestevenner, et begrep de blant annet har hentet fra filmen og tv-serien "Karsten og Petra", som de forøvrig kan se minst en gang om dagen og ikke går lei. Flere av barna i barnehagen er derfor bestevenner, og det største komplimentet som kan gis for tiden er at de kan være med dem hjem. Vi har aldri hatt med noen andre barn hjem, derfor tolker jeg dette begrepet med å være med hjem enten som et fenomen fra barnehagen, filmen eller en annen kilde.

Det hjelper ikke at våre barn ser på de andre som bestevenner, for vennskapet blir for overfladisk så lenge det ikke er en gjensidighet i relasjonen. Når jeg skriver overfladisk, vil ikke det si slik som vi voksne kan være (f.eks i klisjelaget i kontaktfasen) - men at det kun er barnet vårt som mener at de er bestevenner.

Gjensidighet hos barn kan også være varierende fra situasjon til situasjon, og de vil av og til oppnå full kontakt med andre barn. Når dette oppstår ser vi gjerne at barnene gjør noe sammen, ofte en rollelek eller for de som er enda yngre enn 3 år, en parallellek (de leker ved siden av hverandre, uten at det er spesielt mye muntlig språk). Det kan være øyekontakt, de speiler hverandre, gir hverandre en leke og ulike måter å agere og kommunisere på.

Denne gjensidigheten ser jeg på som viktig i relasjoner for oss voksne. For meg er det ihvertfall viktig at det er en gjensidig interesse om "noe" blant venner, familien, kjæresten, kollegaer, bekjente, en tilfeldig jeg spør om veien og så videre. Kanskje jeg kan gå så langt som å si at gjensidigheten resulterer i en figur og muligens også full kontakt.

Polariseringen av gjensidighet er kanskje å være uinterresert, isolerende, frastøtende (du kan sikkert komme opp med et ord som passer for deg) - og da skjer det noe annet i relasjonen. Vi kan starte med å miste en gjensidig tiltrekning til vår partner, som fører til manglende lyst på sex over en periode eller permanent. Han kan miste interessen for å se favorittlaget vårt tape i fotball sammen med en venn og dermed ødelegges en etablert arena for å møtes med jevne mellomrom. Hun kan miste interessen for å nå målsetninger på jobb og dermed ødelegge relasjonen med sin sjef og kollegaer.

(iStockphotos)

Relasjoner endrer seg gjennom hele livet, noen venner forsvinner for alltid - andre kan komme tilbake. Vi kan gjøre en god gjerning og ha en venn for livet, eller bryte ned et vennskap ved å vise at vi ikke er til å stole på - vi kan ødelegge en relasjon uten at vi vet hvorfor, eller en du har relasjon til dør og det er en åpen gestalt som kan forfølge deg resten av livet.

Som treåringer lærer barna våre de ulike nyansene av vennskap, de sosiale kodene som gjelder i ulike roller og situasjoner, hvordan de skal tolke andre sine handlinger og kommunikasjon og lære å beskytte seg selv i sårbare situasjoner. De skal lære seg å krangle, å bli venner, å elske og hate, de skal pushe grenser og finne ut hvor de går. Akkurat som oss voksne, det er bare det at pusher vi voksne grensene for langt, kan vi ende opp med en relasjon som ikke lengre fungerer.

Jeg går ikke lengre i barnehagen, men jeg lærer om relasjoner fremdeles - heldigvis har jeg klienter som jobber med sine relasjoner hos meg, og som jeg lærer mye av. De har et fora der de vonde relasjonene kan nedgraderes, vi kan snakke om det som er vanskelig, vi kan utforske det sammen. Terapirommet er trygt og vi kan ta opp de temaene vi ikke ønsker å diskutere med andre, ikke engang våre beste venner eller partneren - det kan være for smertefullt eller skamfullt.

Gjensidighet er et ord, for meg gir det en mening å se på dette i relasjon med andre - det gir meg mulighet for utvikling.