Disse rollene som vi har preger hvem vi er og vår personlighetsfunksjon. De er et produkt av vår biografi og påvirker hvordan vi blir i relasjon med andre.
Jeg har roller jeg helst ikke vil vedkjenne, og andre roller jeg foretrekker, samt noen jeg ønsker å ha - men som ikke er meg. De rollene jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke helt får til kan skape endel trøbbel, spesielt siden mine egne forventninger ikke står i stil med hva jeg selv føler jeg klarer å prestere.
I filmer og bøker benytter vi oss ofte av stereotyper, spesielt vil jeg si at dette er kjennetegn på endel klassiske rollefigurer igjennom mediene som vi har blitt kjent med. For min del blir jeg mer interessert i en film eller serie når rollefigurene har disse typiske trekkene for en rolle, som blir kombinert med andre egenskaper som ikke er vanlige for hvordan vi tror denne typen mennesker er. Første gang jeg så Sopranos, ble jeg fascinert av denne mafiabossen som bor sammen med familien sin, sparker inn fortennene på sine fiender og i neste øyeblikk spiller tv spill med sønnen sin og spiser is rett ut av boksen. Noe av hemmeligheten rundt HBO's suksess med denne serien og flere som har kommet etter, er at de har turt å strekke disse rollene til å bli noe mer en stereotyper. Det har blitt mer lov å vise polaritetene på mange arenaer, også på tv.
Mine roller er også polariserte, det ville vært rart om jeg oppførte meg likt ovenfor mitt 9 år gamle barn som mine snart 2 år gamle tvillinger. Dette har ikke bare med hvilke livsfaser disse barnene er i, hvilke behov de har eller hva som forventes av meg - det har noe med at jeg finner min egen rolle sammen med dem.
Rollen som foreldre er muligens en av de som vi har mulighet til å både mislykkes og lykkes i på samme tid. Når disse barnene kommer, følger det ikke med noen bruksanvisning - bare en lang liste med forventninger om å være den gode pappaen som gjør alt riktig. Men vi foreldre driter oss ut, skiller oss, maser på barna om å bli gode i fotball selv om de egentlig vil spille gitar, lager regler som er umulige å forholde oss til og prøver så godt vi kan. Dessverre takler ikke alle denne rollen som foreldre, og da kan det være barna som tar støyten. Men vi lykkes også - vi klarer å trylle frem en smakfull middag ut fra et nesten tomt kjøleskap, kjøper en herlig ball til tjue kroner som gir glede igjennom en hel sommer, hjelper dem med lekser og klargjør de til en dag å selv få barn og påta seg rollen som foreldre.
Etterhvert som livet går blir vår rolle som barn vridd over fra å være en bekymringsløs verden med lange sommerferier til å være en del av livet der vi må ta oss av foreldrene våre som har blitt gamle. Livet blir snudd på hodet, og i stedet for at vi er avhengig av våre foreldre - blir vi nødt til å pleie dem. Dette er jo ikke en rolle som kun er slitsom, den kan jo være full av glede, latter og gode samtaler - men også angst for å miste de som vi har hatt hele livet og det å bli igjen og være den eldste i familien.
Vel, livet er mer enn å prøve å være like tøff som Chuck Norris, like smart som MacGyver, like supersexy og kunstig som Pamela Anderson. Det handler vel mye om å ta de rollene som føles naturlig her og nå, samt å bli oppmerksom på når du handler ut fra et mønster du tror er påtatt og stille spørsmålet: Er jeg sånn som det her?
Hvis svaret er nei, kan du jo fortsette å stille deg selv noen spørsmål, hvorfor gjør jeg det slik? Har jeg gjort det før? Hvordan ønsker jeg å gjøre det annerledes?
Hvis svaret er ja, kan du jo forsøke å si det til deg selv og være fortrolig med det:
"Når andre ber meg om hjelp, har jeg vanskelig for å si nei - fordi jeg ønsker å bli likt, og det er min rolle å være en hjelpsom venn!"
Og sånn er det!
