Kausal tenkning

"Kausalitet refererer til forholdet mellom årsak og virkning. Felles for alle kausale relasjoner (årsak/virkning-forhold) er at:

• Hendelse A (årsaken) forårsaker hendelse B (virkningen).
• Hendelse A kommer forut for hendelse B i tid (kronologisk asymmetri).
• Hendelse A alltid etterfølges av hendelse B (konsekvens).

Eksempel på en kausal relasjon:

• Varme (A) får vannet til å koke (B) (årsak > virkning).
• Oppvarmingen (A) skjer før kokingen (B) (kronologisk asymmetri).
• Tilstrekkelig oppvarmet vann (A) vil alltid få vann til å koke (B) (konsekvens)."

Kilde: Wikipedia

Kausal tenkning i gestalt
I veldig mange situasjoner i våre liv er kausal tenkning en helt naturlig måte å finne mening. En gestaltterapeut legger ikke egg i en kjele og satser på at de er kokt om fem minutter, nei - vi skrur nok på plata som alle andre.

I terapirommet derimot, blir vi lært opp til at de samme symptomene ikke alltid har de samme årsakene og motsatt.

Vi kan si at dette er forskjellen:
Kausal tenkning: A = B
Kausalteoretisk tenkning i gestalt: A = ? 

Hva er egentlig forskjellen mellom disse to måtene å behandle en pasient?

Freud var en ekstrem utøver av kausal tenkning, han satte opp et helt system av A = B og C = D, som han i tillegg reviderte en rekke ganger. Jeg har tidligere vært litt anti-Freud, men begynner nå å forstå at det er slik det er å være en pioner i en relativt ny vitenskapelig metode. Nå er det ytterst få som praktiserer psykoanalyse, og når jeg googlet det kom det få referanser til psykoanalytikere opp på de første sidene.

Den metoden som vi kan kalle den moderne psykologien er mer psykodynamisk. Den er basert på den kognetive adferdsterapien og positivistisk tenkning, som igjen fører oss til kausal tenkning. Mulig dette ble en haug med faguttrykk som ikke sier deg så mye nå, men du kan gå inn på linkene og sjekke det ut litt nærmere. Mulig jeg skriver mer om det i egne innlegg senere.

I en klientsituasjon med en gestaltterapeut er vi absolutt opptatt av kausal tenkning. Har du to ulike pasienter som har de samme symptomene skal du som terapeut ikke behandle dem likt nødvendigvis. Men siden du har erfaring med en pasient som ligner på situasjonen til en annen, er det naturlig å sjekke ut om årsaken til deres situasjoner er den samme. Som gestaltterapeut skal ikke dette være en sannhet, men en mulighet.

Det vil jo ikke si at en gestaltterapeut ikke tenker kausalt, for vi er mennesklige og tar med oss våre egne erfaringer, de vi har lest om og lært om - samt at vi eksperimenterer for å komme oss lengre inn i kjernen av utfordringen til pasienten.

En konklusjon av dette er at vi som gestaltterapeuter skal trene oss opp til å møte hver enkelt pasient som et unikt menneske, ta med oss den erfaringen som vi har - men samtidig forsøke å se utfordringene som er like i nytt lys hver gang.

Eksistensielle "sannheter"

Vi hadde for noen samlinger et tema som omhandlet de eksistensielle sannhetene som finnes. At det er en sannhet eller ikke, vil nok være opp til hvert enkelt individs menneskesyn, livssyn, kulturell bagrunn og biografi.

Ansvarlighet

(Bilde: iStockphotos.com)

Vi er alle ansvarlige for våre egne valg og handlinger.

Et vanskelig tema jeg har vært i diskusjon med andre flere ganger. Dette emnet opptar meg mye, og jeg har nok vært litt standhaftig i visse diskusjoner, spesielt der enkelttilfeller som misbrukere, uteliggere og andre med sosiale, økonomiske og psykiske utfordringer ofte har blitt misbrukt eller vokst opp i omgivelser som har påvirket valgene og personens nåværende situasjon.
Jeg tror på Daniel Stern, som sier at de livsfasene vi går igjennom i livet gjennom f.eks regresjon kan påvirkes senere i livet - gjennom å bearbeide det som har skjedd og akseptere det slik det er, kan klienter lukke sine gestalter og lære å støtte seg selv i hverdagen. Problemet er vel heller mer hvordan jeg eller andre kan hjelpe vanskeligstilte til nettopp dette enn om det er mulig.

Begrensningen
Alt har en ende. Det vi har opplevd er ugjenkallelig og døden er reell for alle mennesker.

Trist, men sant. Alt har en ende, selv universets eksistens vil nok opphøre en dag - og det vi mennesker har opplevd vil aldri kunne oppleves på nytt. Vi kan være i to helt identiske situasjoner (mer eller mindre) og opplevelsen av det som skjer vil fremdeles være forskjellig.
Døden vil innhente oss alle, og denne eksistensielle sannheten vil bli mer fremtredende jo eldre vi blir.

Ensomhet
Vi er født inn i denne verden alene, og dør alene.

Dette gjør at vi søker andre relasjoner igjennom hele livet, og til tider kan ensomheten være overbærende.

Utilstrekkelighet
Vi må kjenne vår egen begrensning.

Å kjenne på det at vi ikke alltid strekker til, at vår egen utilstrekkelighet blir tydelig kan være vanskelig for oss alle. Vi benytter oss ofte av forsvarsmekanismer for å unngå å anerkjenne vår egen utilstrekkelighet og deflekterer gjerne når det blir vanskelig. Heldigvis lærer vi ofte av disse situasjonene og unngår å oppsøke dem igjen, det kan bli vanskeligere når vi oppsøker dem ubevisst.

Mening
Finn mening i livet. Eller, er det noen mening med livet?

Samfunnet er full av referanser til hva som er meningen med livet, og det er natulig for oss mennesker å søke mening med det vi gjør. Basert på spesielt tro, er dette med mening med livet påvirkelig - noe av oss tror på et liv etter døden og finner mening med det, andre gjør ikke det. Vi strever hele livet med å gi mening til ting som egentlig ikke har det.

I denne artikkelen strever jeg litt med kildene mine, kom gjerne med tilbakemelding på hvor jeg kan finne mer informasjon - har forsøkt med noen søk på Google og Wikipedia uten spesielt hell. Spesielt Noel Salathe og G. Masquelier er kilder som dette refererer til.