Nytt år, samme muligheter?

I 2012 skal jeg trene mer enn det jeg har gjort hittil i 2011, derfor har jeg meldt meg ut av Sats.

Jeg har ingen andre unnskyldninger enn at jeg har prioritert å ligge på sofaen og glo på tv-serier og spise en neve med potetgull enn å gå de 115 meterne bort til døra på treningssenteret og slå meg løs. Det jeg nemlig mangler er gjennomføringskraften til å utføre de tingene jeg sier jeg skal gjøre men ikke har spesielt lyst til.

I går så jeg en video på TED.com av Daniel Goldstein. Dette er en non-profit organisasjon som fremmer tanker rundt teknologi, underholdning og design.

For de som ikke gidder å stikke på treningssenteret som meg, anbefaler jeg å få en liten dose ny kunnskap i ny og ne igjennom dette lett tilgjengelige foraet.

Bilde: Daniel Goldstein (ted.com)

Daniel Goldstein forsker på folks økonomiske prioriteringer i fremtiden, og snakker om at vi har to "selv", nemlig det som vi opplever her og nå - samt det som vi ser for oss i fremtiden som er en konsekvens av valgene vi tar i dag. Han snakker også om menneskers manglende evne til å følge de reglene som de setter for seg selv, og det er her min påstand om gjennomføringskraft kommer frem.

I disse tider er det mange som kommer med nyttårsforsetter, og disse har gjerne et utspring i et ønske om hvordan vi ønsker at fremtiden skal være. Vi ser for oss at fettet skal vekk, musklene skal frem og kroppen skal skulpteres inn i en umennesklig form som vil gjøre oss mer attraktive, eller vi ønsker å bli i litt bedre form for å klare å gå trappene opp i femte etasje.

Problemet for min del er flerdelt, og en av de mest reelle utfordringene er tid - og da mener jeg ikke en oppdiktet tidsklemme som inneholder alt mulig slags tøys og fjas, men at jeg ikke har tid til å prioritere bort jobb, familie og 2 sesong av Moderne Familier. Eller lyst.

Men skulle jeg sette meg et mål om å gå ned 5 kilo, ville det krevd at jeg skulle trene to-tre ganger i uken, noe som sannsynligvis for min del ville ført til at jeg hadde byttet ut mitt underhudsfett med litt mer muskler og enten veie det samme eller til og med gå opp i vekt. Skulle jeg sette meg mål om å sykle birken på under fire timer måtte jeg sittet i stua og tråkket fire ganger hver uke for å komme i form nok til våren kommer, så måtte jeg syklet fire-fem mil omtrent med samme frekvens frem til slutten av August. Det tør jeg ikke prioritere.

Dessuten måtte jeg kanskje slutte å spise potetgull, være enda mer oppmerksom på hva jeg putter i meg, og sannsynligvis slutte å drikke alkohol - ihvertfall i mengder som gjør at jeg blir beruset.

Mange av disse målene er rett og slett for spenstige, for de setter som regel opp mot noen målbare ting, som f.eks antall kilo, timer på en distanse eller annet. Vel, mine målsetninger er satt - jeg har tenkt å bli bedre form, rett og slett. Ikke noe mer eller mindre.

Til sommeren ser jeg ikke for meg noen sixpack på magen, jeg ser derimot for meg en sixpack om dagen med god samvittighet. For jeg ønsker å være i litt bedre form, det er ikke planlagt noen utskeielser rundt dette med sykkelritt eller antall kilo - men derimot skal jeg tråkke opp på noen fjelltoppet og stå på ski ned igjen om et par måneder. Den turen klarer jeg uansett, men jeg vil gjerne være i god nok form til at det blir litt mer naturopplevelser og litt mindre blodsmak i munnen.

Lykke til med forsettene, prøv bare å ikke være for spenstige i målsetningene. Det viktigste er at du føler deg vel, og gjør du ikke det er det faktisk det samme om du starter nå eller etter nyttår - det er ingen andre enn deg som kan ta ansvar for ditt liv!

Se TED innslaget som inspirerte meg her: http://www.ted.com/talks/daniel_goldstein_the_battle_between_your_present_and_future_self.html

Regresjon

Jeg har nå blitt ferdig med å lese Frank-M. Staemmler's artikkel "Towards a theory of regressive processes in gestalt therapy", en prosess som har tatt litt tid - delvis fordi artikkelen er veldig omfattende og jeg strever litt med å både lese på engelsk og skille alle de ulike kildene og argumentasjonen for og mot om andre terapeuter har rett eller galt i sine publikasjoner.

Derfor har det nå oppstått et behov for meg å drodle litt rundt hva regresjon er og hvordan vi bruker det i terapi.

"Hva er regresjon?
Regresjon er en tilbakeføring av sinnet til tidligere hendelser ved hjelp av ulike teknikker. Denne terapiformen bygger på antakelsen om at alt man har opplevd tidligere, ligger lagret på det ubevisste planet og kan hentes fram igjen. Det gjelder selv om man har glemt eller fortrengt det som har skjedd."
(Kilde: http://www.alternativmedisin.no/behand/r/regresjon.htm)


I gestaltterapien snakker vi om viktigheten av å være "her & nå" og ikke "der & da". Men sannheten er at uansett hvor mye vi ønsker å unngå å være kausale (årsak/virkning) er det nesten ikke til å unngå. Derfor er i følge definisjonen ovenfor det meste som skjer i terapirommet basert på regresjon.


Vi ønsker derimot å unngå å snakke om det som har skjedd, men heller om hva det gjør med pasienten her og nå. For meg er det ikke viktig å definere hvor lang tid her & nå er, men vi kan si for enkelthetsskyld at her og nå er det som skjer i en hendelse, f.eks en terapitime.

Her og nå kan ikke eksistere uten en fortid og en fremtid, og det er her jeg har behov for å skille på disse to tidsbegrepene. For meg er fortiden det som har skjedd, altså det vi tenker tilbake på - de hendelsene som har påvirket oss gjennom oppveksten vår og som kan ha forårsaket åpne gestalter som klienten har et behov for å bearbeide.


Fremtiden er derimot det vi fantaserer om skal skje, kanskje de hendelsene som vi tror eller ønsker skal skje - både med negativt og positivt fortegn. Klienten kan henge seg opp i frykt for forskjellige tenkelige hendelser, eller være sterkt opptatt av alt det flotte som skal skje "bare hvis..."


Begge deler kan utforskes med regresjon naturligvis, for det som har skjedd i fortiden vår - påvirker hvordan vi ser på fremtiden og ikke minst hvordan vi opplever øyeblikket her og nå.


Ja, hva blir da konklusjonen? Vel - jeg tror ikke jeg egentlig har konkludert med noe som helst enda, for jeg har ikke startet på dette med regresjon enda.


Freud mente at vi mennesker går igjennom ulike overlappende faser som vist nedenfor.

Han mente slik jeg forstår det at vi mennesker går igjennom faser som er lineære der den ene fasen blir erstattet av en annen. Med dette mente han at hvis pasienten hang seg opp i en fase, ville hun ikke kunne utvikle seg videre og dette ville igjen være grunnlaget for å stille en diagnose og starte behandlingen deretter.


Med andre ord så er pasienten "fucked"...! Unnskyld språket.

Gestaltteorien har så vidt jeg vet ikke en egen modell, men vi har tatt tak i en modell som Daniel Stern har utarbeidet - hvorfor vet jeg ikke, men for meg virker den så mye mer forklarende en psykoanalytikeren Freud sin anale tankegang.

  For dere som kjenner Stern, så ser dere kanskje at det mangler ett og annet i min modell, men poenget er at Stern mener at barn går igjennom flere faser som bygger opp på hverandre, og dermed kan barnet for eksempel ha problemer med samspill, noe som preger pasienten i det voksne liv. Han mener også at det ikke er umulig å arbeide med å utvikle seg innenfor de fasene som er vanskelige.
Med andre ord, du er ikke f**cked...


Da begynner jeg å nærme meg et eller annet, for som gestaltist så vet jeg at vi mennesker har alle sammen gått igjennom disse ulike utviklingsstadiene, noe som lærer oss samvær, samspill, gjensidig forståelse, evnen til å konversere og se en sammenheng.


Senere vil jeg kanskje lage en egen illusjon på dette, vi får se.
Som terapeut kan jeg da se disse ulike stadiene i hvordan vi har det i relasjon med andre.


Noen ganger er det bare deilig å være sammen med noen, det trenger ikke skje noe som helst - det er mulig dere bare sitter sammen skuldre mot skuldre og kjenner nærheten til personen ved din side. Dette er samværet som vi opplever helt i starten av livet, nemlig den kroppslige kontakten med mor og andre.


Deretter starter samspillet, barnet starter å kjenne egne følelser og begynner å fekte med armene når voksne kommer i nærheten, møter blikket og smiler for første gang.


Etter hvert opplever barnet en gjensidig forståelse, følelsene utvikler seg videre - det starter å få empatiske trekk og forstår mer om sine egne følelser og opplevelsen av andres.


Det vil si at vi i terapirommet kan benytte oss av disse fasene for å utforske regresjon. Kjenner pasienten en stor motstand mot kroppslig kontakt, men også polariserende følelser som skriker etter å være nær noen - kan det være nyttig å se på det første utviklingsstadiet i terapien og "bare være sammen", kanskje sitte ved siden av hverandre i stedet for mot hverandre.


Mange teknikker kan benyttes for å få klientene til å oppleve sine subjektive hendelser som har påvirket dem igjennom hele livet i terapirommet sammen med terapeuten her og nå. Dette kan kanskje virke abstrakt for de som aldri har vært i terapi tidligere, eller ikke har noen erfaring med gestaltterapeuter - men jeg kan forsikre dere om at å jobbe på denne måten gir resultater vi kun kunne drømme om hvis vi ikke hadde tro på at klienten kan gjennom terapi lukke noen av sine gestalter og dermed klare å støtte seg selv.S