Gruppeprosess

Gruppeprosessen på gestaltstudiet er en viktig del av læringsmetodikken ved NGI, og det finnes en rekke modeller og teorier på hvordan en gruppe utvikler seg over tid.

I dette blogginnlegget har jeg ikke tenkt å ta for meg noen typiske gestaltiske teorier rundt dette med gruppeprosess, men henviser til en mellomfagsoppgave skrevet av en student ved Norges Idrettshøyskole.

Det kan være verdt å lese artikkelen for seg selv, link til denne ligger nederst i denne bloggposten.

Tuckman (1965) har en modell som studenten beskriver, denne modellen går i 4 trinn.
Første delen av modellen beskrives som at deltagerne former gruppen. De prøver å bli kjent med hverandre og bruker mye energi på dette, de har ingen felles mål enda og kan gjerne tenke seg å jobbe alene. Likevel er de avhengige av å få støtte og guiding, de ulike medlemmene føler på hvor de er i gruppa og har med seg en ballast fra tidligere grupper som påvirker dem.

Andre del er en tøff periode, de mellommennesklige forholdene utforskes og settes på prøve, gruppa danner en rangordning med ulike ledere, det oppstår endel konflikter og gruppa polariseres.

Tredje del normaliserer gruppa seg, det dannes nye grunnregler og samarbeid oppstår.

Fjerde del består av at gruppa jobber godt sammen og er veldig produktiv - medlemmene er opptatt av å få oppgavene sine ferdige og gjøre de bra. En gruppeidentitet er dannet og medlemmene er stolte av å være med. De respekterer også sine sterke og svake sider.

I følge www.businessballs.com (se link under) er det flere steg i denne teorien. B. Tuckman kom med et femte steg i 1975, som vi kan kalle den avslutning - dette er stadiet da gruppa er ferdige med sine oppgaver og dette femte steget er en naturlig forlenging av fase fire. På engelsk kalles det Adjourning, som er en miks av ordene Deforming (deformere) og Mourning (sørge).

I dette stadiet vil gruppa kunne føle både stolthet over å vært igjennom noe sammen, samtidig som følelser rundt sorg og separasjon kan komme. Det er viktig å se medlemmenes sårbarhet i denne delen av prosessen.

Jeg liker å bruke litt forenklede eksempler på en slik prosess, og kan ta basis i en skoleklasse på barneskolen som skal på leirskole. I første del av prosessen har du en gruppe med barn som er vant til hverandre, gruppa har sikkert sine ledere og er godt etablert. Plutselig befinner gruppen seg sammen med to andre klasser, og ingen kjenner sine plasser lengre. De mest sosiale prøver å få kontakt med barn i de andre klassene og lykkes noen ganger, andre ganger ikke. Andre holder igjen og står nyskjerrige og iaktar alle de ukjente fjesene.

Etterhvert starter gruppa og danne seg, de kule guttene finner de kule jentene - og det danner seg små klikker og ledergrupper. Det blir litt krangling mellom de som kjenner hverandre og de som er ukjente - konfliktene fører til at gruppas dynamikk er i nesten konstant endring. Heldigvis er det både lærere og leirskolepersonell til stede, og de geleider alle sammen inn i et fellesskap der de sammen skal klatre i fjell, ro litt kano og synge sanger rundt leirbålet.

Gruppa glemmer sine forskjeller, kranglingen forsvinner og de jobber sammen om å ha en trivelig uke sammen - der alle skal få være med (forhåpentligvis) og oppleve nye ting. Den siste kvelden er det et par som kliner litt, og ryktene sprer seg - det skjer mange hemmelige ting som ikke skal nevnes til foreldre og søsken, men som de skal snakke om i smågruppene i friminuttene når de kommer hjem.

Sørgen er stor når de siste dagen skal si farvel til hverandre, barnene synes det er utrolig trist å måtte skille seg fra de nye vennene sine - men de har bytter alt av mobilnummer, epost og msn adresser og gleder seg også til å komme hjem til mamma og pappa.

Vel, gestaltteoriene skiller seg vel ut på et vis fra denne teorien - men det er ikke mye. Jeg skal nok komme inn på flere teorier etterhvert innen gruppeprosesser, dette er min måte å skape mer forståelse for meg selv.

http://www.norsknettskole.no/studentar/IT20h01amla/public/gruppeutvikling1.htm
http://www.businessballs.com/tuckmanformingstormingnormingperforming.htm

Actors to the Point

Da jeg var 17 år dro jeg et år til en by som heter Athens i Ohio. Det var et fantastisk år som senior på High School, og skolelei som jeg var tok jeg kun de fagene jeg måtte ha og fylte opp ukeplanen med alle mulige valgfag.

Et av disse valgfagene var skuespill, og klassen var full av både jenter og gutter med interesse for dette, samt meg - som ikke hadde vært med på noe skuespill siden barneskolen. De innfødte fikk en overraskelse da en utvekslingslærer dukket opp i stedet for skolens dramalærer. Han var en snodig skrue fra et eller annet sted i England som hadde en tilsvarende stilling der.

Jeg hadde ingen forventninger til timene, men det hadde sikkert de andre - og jeg tror vi alle ble positivt overrasket over hvor spennende dette året skulle bli, for Mr. Cox hadde noe fantastiske ideer. Han ønsket at vi skulle gjøre noe som var samfunnsnyttig samtidig som vi lærte både om drama og alvorlige tema.

Først fikk vi en hel del spesialundervisning, og det var for det meste frivillig arbeid fra personer i sosialtjenesten i kommunen, personer som jobbet med tilsvarende tjenester som rusmiddeletaten, barnevernet, ungdomsarbeide og mye annet. Vi fikk en innføring i dysfunksjonelle familier (Dysfunctional Families), hvilke roller og stereotyper som finnes innenfor dette - jeg synes å huske at det var 6-7 forskjellige roller.

Deretter fikk vi en innføring i seksuelt overførbare sykdommer, bruk av prevensjon, graviditet blant yngre, vold i hjem, inngående informasjon om rusmisbruk av tidligere misbrukere - inkludert alkolhol. Det var sikkert andre ting jeg har glemt nå, forberedelsene var grundige.

Da fikk vi frie tøyler under lærerens veilledning til å lage et 20 minutters improvisasjonsbasert skuespill som skulle ha med seg alle disse temaene - dette tok temmelig lang tid, og vi delte oss inn i to grupper a 8 personer og startet å øve. Det ble mange endringer underveis, men en del av poenget var at vi ikke skulle ha noe manus, bare en generell kjøreplan for hva innholdet skulle være.

Vi hadde faste roller til å begynne med, men på grunn av sykdom og annet fravær ble vi nødt til å lære oss 2-3 ulike roller hver. For meg som hadde norsk som morsmål, var dette en skikkelig utfordring - det var mange ord og uttrykk jeg ikke hadde lært i engelsk timen her hjemme.

Forberedelsene var over, og vi skulle spille ut skuespillet, og startet først å dra rundt til andre skoler i området - og måten det ble gjennomført på var rett og slett noe jeg aldri ville kommet på selv.

Første del av skuespillet ble improvisert, vi brukte 20 minutter på dette og de første gangene fikk jeg holde meg til rollen som tenåringssønnen med rusproblemer. Det ble ulike fremføringer hver gang, og siden gruppene var delt i to var vi også med som observatører halvparten av tiden.

Etter skuespillet ble vi værende i rollene våre, og klassene vi holdt skuespillet for kunne stille de forskjellige rollene spørsmål. Vi svarte da som om skuespillet fortsatte, og jeg kan si at karakterende var ikke akkurat imøtekommende for kritiske spørsmål til tider. Både publikum og skuespillerne ble til tider veldig opprørt og diskusjonene var veldig livlige, men holdt seg innenfor de alvorlige temaene som ble tatt opp. Dette varte i ca 20 minutter, før vi gikk ut av rollene og diskuterte resten av timen (vi fikk som regel 60 minutter totalt) hvordan det hadde blitt opplevd å både skuespillet, spørsmålene etter og publikum kunne beskrive sine reaksjoner og vi kunne forklare hvorfor rollene våres oppførte seg som de gjorde.

Vi var nok på 10-12 forskjellige forestillinger før læreren hadde booket oss inn på et Half Way House, et sted der ungdom med ulike problemer kunne være i en periode før de kom inn på barnehjem, fosterhjem, avrusning eller annet. Dette var hardcore ungdom med bein i nesa, og vi følte oss rett og slett usikre på om vår forestilling kom til å virke regissert og påtatt.

Første del gikk uten spesielt drama, de observerte - og det var min gruppe som fremstilte skuespillet. De neste 20 minuttene fikk vi virkelig høre hvilke idioter vi var, spørsmålene haglet til den alkoholiserte moren som var apatisk til familiens ulike problemer. Søsteren som hadde blitt gravid opplevde at en annen tenåring med kulemage gråt og anklaget henne for å være uansvarlig og uforsiktig. Jeg opplevde at flere i rommet reiste seg opp og skrek til meg, spesielt siden den rusmisbrukende tenåringen også var en rappkjeftet og usikker personlighet. Dynamikken i rommet var full av energi og vi fikk alle roet oss ned og forklart de ulike reaksjonene i den siste delen. Jeg tror denne forestillingen ble minst 30 minutter lengre totalt enn planlagt.

Nå i etterkant ser jeg verdien av det Mr. Cox gjorde, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på dette.

Undersøkelsen er klar!

Nå er jeg vanvittig spent!

Jeg fikk tilgang til det nettbaserte verktøyet i forrige uke, og har jobbet med å ferdigstille spørreskjemaet, samlet inn e-post adresser til praktiserende terapeuter fra NGF sine nettsider og sendt e-post og spurt om NGF kunne tenke seg at vi skriver litt om undersøkelsen i GestaltTerapeuten.

Til det siste fikk jeg et positivt men avventende svar, noe jeg synes er helt naturlig - det hadde vel vært rart om jeg hadde fått en garanti for å få bidra uten at de får vurdert undersøkelsen.

Spørsmålsskjemaet ble litt lengre enn jeg hadde trodd, jeg er fornøyd med spørsmålene og har "som vanlig" litt sommerfugler i magen og en liten frykt for at jeg har glemt noe viktig.

Det blir spennende å se hvordan responsen blir.

Kritikk mot psykiatri

Det er en rekke kritikere mot psykiatri i vårt samfunn, og ulike meninger kommer gjerne frem i populistisk journalistikk - der gjerne en kjendis, f.eks Hans Erik Dyvik Husby, også kjent som Idol dommer og frontfigur i Turboneger, står frem og kritiserer det psykiatriske helsevesenet i dette landet.

Skal jeg være helt ærlig har jeg fint lite kunnskap om psykiatri, så jeg spurte en person jeg kjenner om hva hun mente er "feil med psykiatrien". Svarene jeg fikk var ganske enkle, og jeg skal prøve å gjengi det slik jeg kan huske det, for det er sikkert noen detaljer som faller fra.

Hvis en pasient kommer inn på min venninnes psykiatriske avdeling, er det slik at psykiateren skal gi en diagnose i løpet av tre konsultasjoner, hver av disse er på maks 45 minutter. Hvis pasienten blir diagnotisert med en sinnlidelse av kronisk eller akutt art, får han mest sannsynlig medisiner som skal dempe de symptomene som gjør at han får diagnosen.

Hun fortalte meg at psykiatri har blitt synonymt med medisinering, og et problem oppsto for noen år siden da det kom et tilbud på en programvare som skulle bistå med å gjøre prosessen med å stille en diagnose enklere - og at psykiateren kunne gjøre dette allerede etter en konsultasjon, for det var ferdigdefinerte spørsmål som førte til at diagnosen ble satt. Nå er det også viktig å fortelle at en slik pasient ikke er inne på den avdelingen min venninne jobber uten grunn, så det er stor sannsynlighet at personen som sitter i konsultasjonen har en sinnslidelse.

Problemet med denne programvaren, var at produsenten var ett av de store farmasøytiske selskapene som er leverandører til det norske helsevesenet, og du trenger ikke være rakettforsker for å vite at det samme selskapet som hadde laget programmet også hadde medisiner som ble anbefalt.

Jeg spurte så min venninne om hun opplevde at pasientene kun ble satt på medisiner og at det ikke var noen annen oppfølging, og da sa hun at de får endel terapi både alene og i grupper - men for det meste er helsepersonellet ute etter å vite om pasienten responderer på medisinene. Hvis ikke symptomene dempes, økes enten dosen eller man prøver et alternativ.

Joda, dette høres jo skremmende ut - men jeg har ikke tro på at det er et nyansert bilde på hvordan helsevesenet fungere, så jeg har brukt noen minutter på litt googling rundt temaet.

Noen av utfordringene i følge ulike kilder er systemene vi benytter til å sette en diagnose, og for å prøve å skrive det på norsk er det utfordringer med at veldig mange lidelser har de samme symptomene, og vi er ganske langt unna å skille de virkelige sykdommene fra hverandre. Det er heller ikke tatt store hensyn til de biologiske forskjellene på pasientene. Når alt kommer til stykket vet vi bare en brøkdel av hva som påvirker de ulike psykiske lidelsene, mange lidelser blir utløst av f.eks rusmisbruk - og det er nok en sterk sammenheng mellom slik "selvmedisinering" og diagnoser.

Det er også ulike meninger om medisinering er den riktige veien å gå, om vi skulle forsøke å bearbeide flere lidelser med terapi - personlig har jeg en tro på begge deler, ihvertfall for de mest alvorlige tilfellene.

Mye kritikk går på de administrative utfordringene rundt psykiatrien, og jeg leser at det er store mangler i tilbudene rundt omkring i landet - og i dette tilfellet er det muligens ikke en fordel å bo i en stor by når du blir psykisk syk. Det er også lite kunnskap om rettighetene til psykisk syke, vi vet at legevakten tar deg imot hvis du har brukket et bein - men det er ikke like lett å vite hvor eller når man kan oppsøke hjelp ved f.eks depresjoner.

Det paradoksale er egentlig at psykisk.no har kjørt kampanjer for å gi befolkningen informasjon om rettigheter og tilbud, men at det samtidig er kritikk av kapasiteten. Etter 22/7 ble det proklamert med at alle de overlevende og tilhørende som trengte hjelp skulle få det - men jeg setter mine tvil til at de faktisk har fått den hjelpen de trenger, uten å gå på bekostning for andre som trenger det.

Psykisk helse er en utgiftspost i statsbudsjettet, og min mening er at det ikke blir prioritert høyt nok.

At det i offentlig helsevesen blir begått lovbrudd og svikt er for meg ingen overraskelse - det er rett og slett noe alvorlig galt i organiseringen av det offentlige helsevesenet, også på dette punktet innen psykiatri.

Det som er noe av utfordringen er vel som min venninne sier, det finnes ikke nok verktøy tilgjengelig - det er litt enkelt å gi en diagnose, sette pasienten på medisiner og utskrive dem så snart symptomene er borte. Mange av disse lidelsene er noe man ikke "blir kvitt", men igjennom terapi og muligens medisinering er det noe pasienten bør kunne leve med - og målsetningen er at pasienten skal kunne klare å stå i det alene uten støtte fra andre.

Hans Erik Dyvik Husbys "korstog" mot psykiatrien er blant annet begrunnet i feildiagnoser innenfor ADHD, en debatt som veldig mange engasjerer seg i - blant annet på bloggen til Gunnar Tjomlid (http://blog.tjomlid.com/), der begge de ekstreme tilfellene både for og mot - uttaler seg mer eller mindre fritt til tider. Jeg kom også over en artikkel der han belyser noen av de poengene jeg har skrevet om ovenfor, men også at fastlegens rolle har blitt sterkt endret de siste 30 årene og at det forventes at en lege som ikke er spesialisert innen psykiatri skal skrive ut medikamenter til pasienter som lider av normale tilstander som f.eks angst og depresjoner. Han belyser også at flere av pasientstøtteforeningene for ulike diagnoser mottar støtte fra farmasi selskaper og at det sitter psykiatere i ledelsen som igjen mottar ulike incentiver for å selge medikamenter. Ved å lese litt mer rundt dette kan jeg fortelle at Hans Erik Dyvik Husbys engasjement mot psykiatri og medisinering ikke har blitt mottatt jevnt over positivt.

Dette med samarbeid mellom leger og produsentene av legemidler har sin naturlige forklaring også, siden begge gruppene er avhengige av kommunikasjonen og at forskningen skal fortsette - men det er så mye penger i omløp i helsevesenet angående medisiner at det nok ikke er uten grunn at flere stiller sine spørsmål om habilitet.

Jeg tror ikke gestaltterapi er fasiten på dette, men jeg tror det kunne vært en fordel om flere terapeuter kunne jobbe innen det offentlige, sammen med psykologer, psykiatere, psykiske sykepleiere og andre. Derimot tror jeg ikke Scientologi nødvendigvis er løsningen, jeg ante rett og slett ikke at denne bevegelsen var startet som et alternativ til psykoterapi - jeg trodde det rett og slett var å ta brevkurs i å bli en bedre person. Dette må jeg finne mer ut om.

Oppfølging kommer.