torsdag 23. juni 2011

Mening med livet?

Jeg forsøkte meg på en googling av "What is the meaning of life" og fikk endel variable treff. Hvor mange har vel ikke lett etter meningen med livet og hevder de har funnet svaret. Det kan variere fra at meningen med livet er å blidgjøre en gud, få barn, ikke få barn, seile jorden rundt, drikke mye vann og leve sunt, veie under 60 kg, ha sex med en kjendis og mye mer.

En venn av meg fortalte for noen uker siden at han ønsket å gjøre en forskjell.
Det ble jeg grepet av. Han skulle skrive en profil av seg selv og kom til et spørsmål som kunne være noe slikt: Hva er ditt høyeste ønske? Nå skal det nevnes at dette var i en jobbsammenheng, og denne personen jobber med salg akkurat som meg.
Det som var denne kompisens store øyeblikk, var at han ikke hadde svart dette for fem år siden. Han mente at for fem år siden ville han svart at hans største ønske ville være å lykkes, tjene mye penger eller noe annet i den duren. Jeg kjente meg igjen.

Jeg ønsker også å gjøre en forskjell.

Min venns utsagn har jeg adoptert, og jeg har tenkt endel på det de siste ukene.
For meg betyr ikke det å gjøre en forskjell at jeg nødvendigvis skal lage en teori innen gestaltterapi, få en egen artikkel på Wikipedia, skrive en bok som inspirerer eller noe slikt - men jeg ønsker at det jeg gjør er noe jeg kan stå for og som kan påvirke og hjelpe andre. På jobben jeg har nå ønsker jeg å skape et positivt miljø, bidra til at kundene mine gjør det bedre enn sine konkurrenter, finne gode løsninger som kan gjøre kunder mer fornøyd og så videre. Klarer jeg dette har jeg gjort en forskjell der.

Jobben er forsåvidt enkel å forholde seg til, for det er veldig målbart med det jeg driver med - det finnes også uante muligheter til å påvirke de myke verdiene på arbeidsplassen som samarbeid mellom kollegaer, min egen trivsel og slikt. På andre arenaer er det litt mer utfordrende å gjøre en forskjell, ihvertfall for meg.

En morgen jeg våkner opp av barnegråt i stereo. Natten har vært slitsom med avbrutt søvn mer enn en gang - magen min gir tydelige signaler om at jeg burde få i meg mat, og jeg kjenner at hodepinen banker. Det er lavtrykk og jeg får ofte vondt i hodet da. Trenger egentlig ikke se ut av vinduet for å vite at det regner. Humøret mitt er radioaktivt og jeg hører de samme lydene som har preget nattens dårlige søvnmønster. Hvis jeg skal gjøre en forskjell i den situasjonen, må jeg rett og slett skjerpe meg - komme meg inn til barna og gi dem det de trenger. Jeg må ikke la meg irritere unødvendig, sette til side min egen sult og sørge for at krypene får mat først. Da gjør jeg faktisk en forskjell.

Det deilige er at det er så mange rundt meg som også gjør en forskjell. Tilbakemeldinger på ulike innlegg på både Facebook, Twitter og denne bloggen. En fremmed som hjelper meg å løfte vogna inn på bussen, et smil fra en gammel dame jeg går forbi med tvillingvognen. Alle disse tilbakemeldingene i forskjellige former gir meg mening. De gir meg mening i hverdagen.

Jeg er tilhenger av å forsøke å finne mening her og nå.

Å prøve å finne en mening med livet er for meg en umulig oppgave, dessuten er det temmelig vanskelig å forholde seg til resten av livet hvis meningen med livet f.eks skulle være å få barn - og du er en av de tenåringsmødrene som har tre barn før du er tjue. Hva skal du gjøre da? Du har jo oppnådd meningen med livet.

Nei, nå skal jeg snart på ferie - og meningen med ferie for meg er å være sammen med familien, spise god mat og drikke, bli solbrent, bade, snakke med samboeren min om både praktiske og filosofiske emner og være et helt annet sted enn jeg pleier å være.

Jeg får de om det blir noe blogging midt i all avslapningen, hvis ikke får dere alle sammen ha en god sommer!

søndag 12. juni 2011

Et år i sandkassa er over

Første skoleår inneholder ni samlinger der de fleste er hele fredag og lørdag, samt to torsdagskvelder - og for meg føles det som tiden har flydd avgårde.

Vi er noen venner som treffes hvert år i Juni og går igjennom noen målsetninger vi har skrevet året før. Dette er en øvelse som startet mellom noen arbeidskollegaer for fem år siden, og det har vært spennende å se hvordan utviklingen har vært. De første årene var jeg enten i et relativt nytt forhold eller single, det preget selvfølgelig de tingene jeg skrev ned.

Målsetningene til gruppen er som regel delt inn i forhold/privatliv, jobb, helse/trening, personlig utvikling og andre ting som er viktige for hver enkelt. Alle årene jeg har gjort dette, har jeg glemt det jeg har skrevet i brevet innen det har gått noen få måneder - og spenningen er stor når jeg skal åpne det et år etter.

I år hadde jeg klart mange av mine målsetninger, og et par avgjørelser som ble tatt i løpet av året så jeg at jeg hadde forutsatt allerede året før.

I forhold til skolen, hadde jeg rett og slett ingen forutsetninger for å forestille meg hverken hvordan undervisningen ville være eller innholdet i den - det ser jeg nå.

Dette året har vært som en eksplosjon av innsikt og kunnskap om hvordan vi mennesker er skrudd sammen, hvordan kroppen og tankene våre fungerer sammen, samt hvordan vi kommuniserer både intrapsykisk og med andre rundt oss. Bare det å kunne sette ord på hva som skjer i en relasjon med et annet menneske og kunne observere og tolke de signalene andre sender ut har vært til stor hjelp.

Jeg arbeider som selger og snakker hvert år med 200-300 mennesker jeg aldri har møtt før om ganske komplekse programvareløsninger. Tidligere brukte jeg endel salgsteknikk tillært og erfart hos nåværende og tidligere arbeidsgivere - samt noen bøker jeg har lest om kroppspråk og salgspsykologi. Nå har jeg et par verktøy til i kassa, og jeg påstår at det gjør en forskjell.

En av de tingene jeg har lært er å slutte å tolke HELE tiden, men å faktisk forsøke å avklare med de jeg har møter med om det jeg har tolket faktisk er riktig. Av dette har jeg lært at jeg tolker så mye feil at det er litt skremmende.

Hver eneste samling har sine temaer, og de blir presentert som en flott blanding av teori, praktiske øvelser og lærerenes erfaringer med bruken. Vi bruker oss selv og resten av gruppen som forsøkskaniner - det kan være både spennende og litt skremmende, spesielt fordi vi av og til pirker bort i vanskelige sider ved oss selv som må bearbeides ytterligere hos vår egen terapeut.

På en av samlingene hadde vi en tredjeklasse-elev som observatør, og hun sa: "Det som er helt fantastisk med studieformen på NGI er at vi blir kjent med medelevene fra innsiden og ut!"
Med dette mente hun at vi hopper glatt over alt det overfladiske small-talk som gjerne er en vesentlig del av det å bli kjent, men jobber med vår indre og mellomsone - og prøver å gå over til å sanse i stedet for å synse.

Vi er også delt inn i mindre kollokviegrupper som skal treffes en gang mellom hver samling. Dette blir en litt mindre og intim gjeng som gjerne deler erfaringer og snakker om teori sammen. Min kollokviegruppe er blitt en av hjørnesteinene i mitt liv, og jeg er veldig glad for at jeg har disse personene i mitt liv som jeg kan dele med og ikke minst ta del i deres opplevelser.

I løpet av studiet skal vi ha til sammen 70 timer egenterapi. Jeg kom litt sent igang og har vært hos terapeuten 14 ganger dette året. Det kan kanskje høres litt mye ut, men det er veldig utviklende for meg å gå i terapi, selv om jeg har følt at det ikke har vært så mye å ta opp til tider.

Både storgruppen, kollokviegruppen og de forskjellige lærerene jeg har blitt kjent med har beriket mitt liv, og er du en av de som vurderer å starte på NGI til høsten kan jeg si følgende: Sett i gang! Det er ikke farlig, og det kommer til å forandre livet ditt på mange måter.

Hurra for Awareness!

torsdag 2. juni 2011

Hvem er jeg?

Dette er vanskelig spørsmål å svare på, for det jeg har skjønt etter et år med studier på gestaltskolen er at jeg er i konstant endring. Å starte på NGI har for meg blitt en ny form for tidsregning, på samme måte som f.kr og e.kr (les: før og etter Kristus).

Gestaltterapi studenten Jens har blitt litt bedre kjent med seg selv i løpet av året som har gått. Ved å bli bedre kjent med meg selv har jeg også lært andre å kjenne, fordi jeg ser likheter - avsjekker de inntrykkene jeg får på en bedre måte og forstår at jeg tolker andre rundt meg feil hele tiden.

Å forandre seg hele tiden, det høres kanskje litt slitsomt ut - men det trenger ikke være det.
Har du kanskje sett filmen "Groundhog Day" med Bill Murray fra 1993 (http://www.imdb.com/title/tt0107048/)? I den filmen våkner han opp til den samme dagen, der de samme tingene skjer dag etter dag. Dette blir både slitsomt og kjedelig etterhvert for hovedpersonen - så han starter å gjøre mer eller mindre ville ting for å komme seg igjennom tilværelsen.

Hver morgen våkner jeg til en ny dag, ofte vet jeg både hvilken ukedag det er - noe som bestemmer om jeg skal på jobb eller ikke, samt i generelle trekk hva som skal skje i løpet av dagen. Skal jeg på jobb, har jeg gjerne endel møter eller oppgaver jeg må utføre - er det helg har vi gjerne noen planer om å treffe noen, dra bort, stå på ski og så videre. Men det er endel rutinemessige ting som har blitt en stor del av livet mitt. Mange av disse tingene som jeg mer eller mindre automatisk gjør, blir som et introjekt. Jeg spiser kald mat til frokost, med noen unntak av egg&bacon i helgene eller en og annen amerikansk pannekake med sirup, pusser tennene etter frokost og før jeg legger meg, drikker suppe av en skål (med skje) og kaffe av en kopp (ikke et glass).

Hvem sier at jeg må ligge i senga mi når jeg sover? Kan jeg ikke sove på baderomsgulvet i stedet?
Kan jeg ta en fridag på jobb og heller arbeide en søndag? Er det ikke like fint å ha på seg shorts og helsetrøye når jeg er på restaurant som en teit dress kjøpt på salg som egentlig ikke passer?

Nei, jeg må jo ikke dette - men det er forventet at jeg følger noen regler som ikke engang er skrevet ned. Det er derfor det er litt vanskelig å forholde seg til hva som er rett og galt for meg. Når jeg blir invitert på fest og det ikke står hva slags dresscode de ønsker, er det da samme hva jeg har på meg? Eller må jeg tenke over om de jeg skal til er noen overfladiske sossete wannabees eller lilla følelsesmennesker uten mye penger og som tiltrekkes av fotformsko og tovede ullprodukter? Skal jeg ta på meg en merkegenser eller den litt slitte hettegenseren jeg egentlig bare burde bruke på treninga?

Apropos trening, er jeg i god nok form? (God nok form til hva?)
Hadde det vært en ide å ta 5 x 20 situps av og til, så badeballen blir til et vaskebrett etterhvert?
Gud bedre, synes Solvor jeg er tynn, feit, kjekk, smart, teit, snill, slem?

Jeg bruker mye tid på å sende ut de riktige signalene om hvem jeg er til omverdenen. Derfor er det veldig enkelt for meg og andre å sette et individ i en flott predefinert bås. Hva får kvinner til å kjøpe Ilse Jacobsen støvler, er de bedre å gå i enn alternativene? Hvorfor er jeg opptatt av at datteren min ikke skal ha bare klær kjøpt på H&M, Lindex og Cubus? Jeg er jo også opptatt av at hun ikke bare skal ha merkeklær.

Hvordan hadde det seg at det var kult med Ball gensere, Isba sko, Millet jakker, Mefisto og de herlige tynne skinnbeltene da jeg vokste opp? Jo, fordi det sende "de riktige" signalene når vi hadde dette på oss.

Når kjæresten min spør om hvor mange seksualpartnere jeg har hatt, påvirker det henne hvis svaret er tre eller hundre og ni? Er hun komfortabel med at hun er min partner nummer fire? Tror hun da kanskje jeg ikke veit hva jeg driver med på soverommet? Må man ha sex på soverommet?

Apropos sex, jeg er et produkt av min mor og far - jeg deler en miks av deres gener. Er jeg da halvparten pappa og halvparten mamma? Er jeg også 1/32 del av min oldefar på mors side, selv om han var en idiot etter det jeg har hørt?
Er jeg påvirket av at jeg aldri var i barnehage, men ble utplassert hos dagmammaer som påvirket min oppvekst i en veldig stor grad? Da jeg var yngre hadde jeg fire sett foreldre; mamma, pappa, Liv&Roar.
Hva med at jeg har en yngre søster, tenk om jeg hadde hatt fire eldre brødre i stedet - eller vært enebarn? Hva hadde skjedd med meg da? Hva med at jeg var nøkkelbarn og fikk utrolig mye frihet i barndommen, hadde egne penger på Postens Røde og tok ut en tier og handlet på Samvirkelaget hvis jeg fikk lyst på en haug med Bugg?

Det er veldig mange faktorer som påvirker meg og min personlighet, oppveksten min, familie, venner og andre påvirkere som lærere, sjefene mine opp igjennom tidene, tidligere kjærester, personer som har gått bort - folk jeg ikke tenker på i det hele tatt i hverdagen, men som jeg har plukket opp inntrykk av og som har formet meg.

Økonomi former meg, jeg er veldig glad den dagen jeg får en god lønnsutbetaling fordi jeg har vært flink på jobben og fått mye provisjon. Jeg er mindre glad senere på kvelden da jeg bruker en time på å knotte inn alle de helvettes regningene i nettbanken og innser at jeg kan bare fortsette å stå på, for regningene slutter ikke å komme. Men på den annen side kan det være enklere å være meg når jeg har litt dårlig råd, for da har jeg helt klare rammer å forholde seg til. Hva ville skjedd hvis jeg vant 15,8 millioner i Lotto? Hva ville skjedd uka etter hvis jeg vant 9,7 millioner til? Hadde jeg brydd meg om den andre gevinsten?

Personligheten min er så mangt, både genetiske betingelser, påvirkning igjennom oppvekst, sosial arv, enkelte hendelser og valg jeg har måtte tatt mer eller mindre frivillig, utseende, utdannelse, venner og mye mer er alt sammen en del av meg. Men det er også mer.

I gestaltteorien sier vi at hvem eller hva gjenkjenner jeg meg i forskjellige felt. Det betyr at min personlighetsfunksjon blir til i ulike situasjoner eller med forskjellige relasjoner. Å diskutere hvem jeg er, blir derfor litt mer komplisert enn å ramse opp en rekke forskjellige egenskaper jeg mener jeg selv har.

Men det er naturlig å spørre om vi mennesker har en kjerne?
Selv mener jeg det finnes en kjerne som forandrer seg lite, en rekke forskjellige egenskaper, evner, reaksjonsmønstre som er mer eller mindre like for hver situasjon - men til og med denne kjernen i meg kan forandre seg.

Dette er jo bare synsing fra min side, men den friheten kan jeg jo ha i min egen blogg.
Jeg mener at det muligens er vanskeligere å endre ting ved sin personlighet desto eldre vi blir. Min litt luftige teori rundt dette er at desto eldre vi blir og mer erfaring vi får, desto enklere er det for oss å drive med kreativ tilpassing. Dette er nok et begrep i gestaltteorien som jeg hadde litt utfordringer med å fatte. Prinsippet går ut på at vi gjør det samme som vi gjorde sist i en lignende situasjon tidligere. Desto flere ganger vi gjør de samme handlingene, jo mer blir de inkorporert i vår kjerne.
Utfordringen min var å se på dette som en del av her & nå tankegangen, fordi vi gjør oss opp en mening og handler basert på tidligere erfaringer akkurat i det øyeblikket situasjonen oppstår.

Jeg er altså litt mer komplisert sammensatt nå som jeg har fått awareness rundt de ulike gestaltbegrepene og teorien, selv om jeg ikke har forandret meg betraktelig. Ved å sanse mer i stedet for å synse har jeg åpnet opp for inntrykk både innover og utover mitt eget selv.