Barnas utvikling

Akkurat nå er vi på en velfortjent ferie i Barcelona med våre to tvillinger som nå har blitt drøye 6 mnd gamle. Datteren min på syv er på fjellet med moren sin, og vi droppet hytta i år - mest fordi påsken er så sent og vi naturligvis ikke kan stå på ski sammen, siden en av oss må passe småripsene hjemme.

Jeg har jobbet som vanlig siden vinterferien, og det har vært mye som har skjedd på kveldstid i ukedagene og i helgene - så først nå blir det ekstra tydelig alt som forandrer seg i livene til disse små skapningene. Ukene har rast av sted, og jeg har som regel kun noen få minutter eller timer sammen med Sina og Oline mens de er våkne i løpet av dagen.

Vi har lært litt om barns utvikling på NGI, og siden samboeren min er utdannet førskolelærer (les: barnehagetante) er dette et tema vi snakker endel om i hjemmet vårt. På skolen har vi blant annet gått igjennom Daniel Sterns utviklingsteori - og siden jeg ikke har med meg hverken notater eller bøker - så kan jeg ikke referere til dette utover det jeg finner på Wikipedia, men ihvertfall er det tydelig for meg at disse to barnene har vært igjennom de to første stadiene som primært handler om å være oppmerksom på sine egne behov og definere seg selv som et eget individ. Med det siste mener jeg vel at de har gått fra å være bittesmå spedbarn som kun har ligget på ryggen, sovet det meste av tiden og våknet når de har vært sultne - gitt uttrykk for dette og fått morsmelk - i vårt tilfelle igjennom flasker.

Sina og Oline koser seg

Nå har de brukt tid på å kunne koordinere sine egne bevegelser nok til å snu seg rundt fra ryggen til magen - og i disse dager bruker de all sin våkne tid på å lære seg å bevege seg mer. De tar etter lekene sine, sparker med beine og de siste ukene har de klart å sette rumpa i været og er krabbeklare.

En annen ting jeg legger merke til er barnas oppfattelsesevne, de smiler og snakker mye både til oss og hverandre og har startet å sette pris på hverandres selskap i stor grad. Nå er det syv år siden min eldste datter var på samme stadiet - og jeg har ikke samme oppmerksomhet på hvordan tingene var den gang som det jeg har nå, men jeg tror disse to blir mer oppmerksomme på hverandre fordi de blir overlatt til hverandres selskap på en helt annen måte enn barn som ikke er tvillinger.

"Normalt" fødes jo barn alene, og de er for det meste overlatt til sitt eget selskap sammen med mor eller far det første året. Selvsagt treffer de venner og familien sine barn ved enkelte tilfeller, samt at de kanskje er med på barseltreff - men disse møtene er relativt korte og jeg tror ikke barna får nok tid til å lære seg så mye om å omgås andre på samme alder.

Våre barn veier drøye syv kilo hver nå, og det er nesten fysisk umulig å bære begge to samtidig - derfor tilbringer de mye av tiden liggende på gulvet - og siden de er mest vant til det, merker jeg at de trives best med å kravle rundt sammen - i stedet for å bli holdt av voksne. Av denne grunn har de også blitt holdt veldig lite av andre, siden de blir misfornøyde og klager over dette.

Jeg har ikke eksperimentert med disse små teoriene mine enda, men muligens skal jeg sjekke det ut litt i dagene som kommer. En ting jeg har merket, er at de har hatt en tendens til å bli utålmodige av å ligge i vogna si, noe jeg tror de fleste barn blir av naturlige årsaker. Da hjelper det litt å ta dem opp og holde dem litt, men de blir ikke skikkelig fornøyd før de får lov til å komme ned på bakken og bevege seg selv.

En annen ting de har blitt veldig gode til, er å gi korte signaler om hva de ønsker. Siden samboeren min tilbringer mye tid sammen med dem, skjønner hun nok signalene hakket bedre enn meg. Barna har blitt synkronisert siden fødselsen, noe som er helt essensielt for at vi som tvillingforeldre skal kunne klare oppgaven å ta oss av to stykker samtidig. De sover og spiser omtrent samtidig, men får lov til å bestemme litt selv.

Synkronmating, enhånds

Synkronisering av mating har ikke vært noe problem hittils, og de snur lett på hodet og demonstrerer at de ikke vil mer. I de tilfellene vi har "tvangsforet" dem litt til etter dette, har det vært en tendens at de har gulpet litt mer enn vanlig. Jeg tror de har blitt gode til å kommunisere disse behovene.

Søvn er litt mer tricky, siden de har ulike behov for søvn. Sina har litt vanskelig for å sovne noen ganger, og er både litt putevar og har lakenskrekk. Oline derimot sovner som regel når hodet treffer madrassen, vel å merke etter å ha sagt fra at hun gjerne vil legge seg. De våkner da i motsatt rekkefølge, Sina ligger og drunter litt, mens Oline vil at dagen skal starte litt tidlig. De får lov til å bestemme litt selv, men Sina blir vekket etter at Oline har vært oppe en liten stund.

Spørsmålet er vel om de hadde vært helt like hvis de hadde blitt født hver for seg og ikke hatt hverandre å dele oppmerksomheten med?

Sina og Oline i Barcelona

Nå for tiden smiler de til hverandre, putter hendene til hverandre i munnen, stapper en finger i øyet på den andre og interagerer på en helt annerledes måte enn de gjorde for to måneder siden.

Jeg skal være litt mer oppmerksom på disse tingene i ukene fremover, mulig jeg skriver mer om dette ved en annen anledning. Nå skal vi snart ut og trille med barnene i Barcelona, treffe noen venner og spise lunsj, prøve å se om de klarer å sitte i barnestoler like lenge som i går og kose oss halvt ihjel.

Ha en god Påske!

"Jeg er helt avhengig av kaffe om morgenen..."

Å være avhengig av kaffe er en påstand jeg hører fra tid til annen - og jeg har tenkt på om jeg er avhengig av kaffe selv, og konkludert med at jeg har større problemer enn å være uten kaffe i hverdagen, men det er andre ting jeg føler meg mer eller mindre avhengig av.

I følge wikipedia skal diagnosen avhengighetssyndrom bare stilles dersom minst tre av følgende kriterier er oppfylt:

KK gir oss en haug med introjekter

1. Sterk lyst, eller følelse av tvang, til å innta substansen.
2. Problemer med å kontrollere inntaket av substansen, i forhold til å starte, avslutte, og mengden som inntas.
3. Fysiologisk abstinens-tilstand som opptrer dersom bruken av substansen opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinensyndrom for den aktuelle substansen, eller gjennom bruk av samme eller beslektet stoff for å lindre eller unngå abstinenssymptomer.
4. Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere.
5. Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Økende tid brukt på å skaffe seg substansen, på å bruke den, eller på å komme seg i form etter bruken av den.
6. Adferden og bruken fortsettes selv om det tilkommer åpenbare tegn på skadelige konsekvenser.

Så det holder altså ikke å ha sterk lyst på kaffe om morgenen og føle at verden er urettferdig hvis du ikke får din daglige kopp - det må kraftigere symptomer til for å kunne si at du er avhengig og at du skal kunne få en diagnose.

Gutta på hjørnet ved Tranen, som er rett ved mitt bosted - er hekta på litt sterkere saker enn koffein, og du trenger ikke kunne mye om dopavhengighet for å vite at de har et problem når det gjelder heroin eller andre narkotiske stoffer. For de fleste av disse menneskene oppfylles 3 eller flere av punktene glatt, men det er ikke den form for avhengighet jeg ønsker å belyse i denne bloggposten.

For oss normalnevrotikere er det andre ting som kan være avhengighetsdannende, og noen av de jeg kan komme på i farta måtte være:

• Spilling av dataspill, gjerne på nett.
• Shopping og forbruksavhengighet.
• Sex.
• Sukkeravhengighet.
• Røyking.
• Trening.

Selv har jeg en sukkeravhengighet som ikke er et stort problem, men i følge boka "Kjernesunn familie" tar det noen måneder før effekten av å kutte ut sukker gir sine resultater. Denne boka omhandler en families kamp om å bli sunnere, og for meg er boka litt ekstrem - men det er mange gode tips for den som klarer å være litt kritisk og ønsker å lete etter den gyldne middelvei. For mange år siden kunne jeg drikke litervis med kola, og det ble slik at jeg måtte ha minst et glass om dagen. Det var ikke slik at jeg våknet en morgen og bestemte meg for å slutte å drikke kola - det var slik at en kombinasjon av årsaker gjorde at jeg ble mer oppmerksom på kroppen min.

Dagbladet forteller oss hvordan tingene skal være

Når jeg ser på bilder av meg selv før jeg ble litt mer bevisst på kropp, kan jeg se at spesielt mageområdet og regionen rundt halsen var endel større enn jeg er nå. Jeg var ikke overvektig, men kunne godt blitt det hvis jeg hadde fortsatt med kola, potetgull og sofaforbruk. Det ble kanskje en litt drøy start på min egen prosess, tre kompiser hadde meldt oss på Birkebeineren - jeg hadde nettopp blitt pappa for første gang og fikk syklet tre turer som nok sammenlagt ga null grunnlag for å kunne sykle det idiotiske løpet. Men i regn og sludd fikk jeg kommet meg gjennom det, lovet meg selv å aldri gjøre det igjen (jeg gjorde det to ganger senere, så der har jeg den) - men det kom noe godt ut av denne selvpiningen, jeg ble oppmerksom på hvor dårlig form jeg var.

Jeg satte meg opp noen mål, men det var mer ment som en veilledning enn regler for meg selv. Det er sikkert individuelt og for meg var det nok ikke bevisst, for jeg ønsket at dette prosjektet skulle være et snev av lystbetont. Det ble ingen mål som at jeg skulle gå ned 10 kilo, trene tre ganger i uka eller slutte å drikke kola helt. For meg funket det, for i stedet for at jeg skapte en haug med introjekter - hadde jeg eierskap til mine målsetninger og det var også tillatt å feile underveis.

Det vil nok være en helt annen prosess for andre personer å gjøre om livsstilen sin, uansett om det er forbruket eller BMIen som skal ned. Men det hjelper å få awareness rundt problemet for å se på utfordringen fra nye vinkler. Det er ikke uten grunn at tv-kanalene er fulle av introjekt fremmende programmer som Slankekrigen og Luksusfellen. Det blir "god" underholdning av at folk mer eller mindre tvinges frivillig til å akseptere sine introjekter og bli oppsatt på å nå mer eller mindre urealistiske mål. I bunn og grunn er noe av basisen i disse programmene som følger:

Finn et par som får utbetalt 30.000 kroner i måneden som har et forbruk på 50.000 per måned, spør dem hvordan det går økonomisk og få et helt absurd svar som ikke har noen grunn i virkeligheten. Jeg blir fysisk dårlig av å se på disse programmene, dels fordi jeg selv har hatt høyere forbruk enn inntekt i kortere perioder og fordi jeg ser hvor vanskelig det er for disse stakkarene å innrømme med et kamera til stede at de ikke klarer å bruke fornuften og legge sammen enkle tall. Programlederen finner frem en haug med tusenlapper, de rusler rundt i huset til ofrene og peker på dyre gjenstander og spør om forbruket av luksusartikler. Først føler hovedpersonene nok skam og blir oppmerksom på sine økonomiske handikap - deretter starter prosessen med å endre forbruket.

Når jeg går innom den lokale bladsjappa, blir jeg nå veldig oppmerksom på alle introjektene vi blir møtt med i hverdagen, både aviser og ukeblader skriver om hvordan vi skal trene mer, røyke mindre, ha mer sex, bli kjendiser, bruke Facebook og sosiale medier for å finne oss kjekke høye menn, redusere skatt, få perfekt hud og innrede huset etter feng shui.

Over alt er det en haug med "Bør, skal og må"!

Vi kjøper avisen og blar igjennom, leser om hvordan vi må forholde oss til de minste trivielle ting til store essensielle spørsmål - uten å ta det inn til oss - de forsterker bare introjektene vi allerede har eller gir oss nye.

For min del fant jeg ut følgende for å gå ned i vekt:

• Det hjelper å bevege seg. Uavhengig om det er å gå en tur eller stikke på treningssenteret og drive med spinning til jeg spyr.
• Maten som spises har alternativer, jeg elsker biff med bernaise - god rødvin og fettinnholdig mat - men jeg trenger ikke spise det hele tiden.
• Jeg spiser ikke til jeg er stappmett, lager ikke mer mat enn jeg vet jeg klarer å spise og har ingen problemer med å kaste mat som egentlig "burde" ha blitt sent til barn i Afrika.
• Jeg kjøper kola i små flasker i stedet for en og en halv literen. Dette har vært helt sinnsykt effektrikt, for jeg liker å drikke fersk kola og da hadde jeg en tendens til å drikke opp hele flaska fordi jeg ikke ville at den skulle bli gammel.

Kort fortalt er dette med å "behandle" sine ulike oppfatninger av avhengighet slik:
Du kan ikke gjøre noe med et problem hvis du ikke er oppmerksom på det. Presser omgivelsene deg til å slutte å røyke, hjelper det ikke hvis du ikke selv ser at du har denne utfordringen - og hvis du da ønsker å slutte, bør du se på hvilke adferd du har i forhold til røyk. Når røyker du? Når er det best å røyke?

Røyker du 20 om dagen fordi det er en vane, men egentlig elsker den røyken etter middagen med biff og bernaise - så skal du kanskje opprettholde den ene røyken så lenge som mulig, men prøve å kutte ned på antallet gjennom dagen, de sigarettene du tenner fordi du går ut av et bygg eller for å stå og snakke litt utenfor jobben og få litt fri fra stressende oppgaver. Kanskje det ikke er viktig for deg å slutte helt, men første skritt er å trappe ned?

Det finnes hjelp til det meste, ulike hotlines og støttetelefoner du kan oppsøke, ivrige gestaltterapeuter som ønsker å føle røykesuget sammen med deg, apotek som selger deg nikotinplaster og storkiosker som kan hjelpe til med å bygge opp en sukkeravhengighet og sjokoladesug som kan erstatte røyken.

Hvis vi skal endre på vaner, er dette vanskelig - og det er ikke feil å innrømme at det er vanskelig og få hjelp.