Barn

For litt over fem måneder siden fikk vi tvillinger, og naturligvis har spesielt min samboer som for tiden er 100% mamma veldig opptatt av disse barnene - og selv prøver jeg å beholde en balansegang mellom et travelt arbeids- og familieliv.

Vi fikk økologiske tvillinger som vi kaller det, uten sprøytemidler og kunstgjødsel - og det var en stor overraskelse da jeg var på den første ultralyden og fikk beskjed om at det var to rumpetroll der inne, dobbelt så mange som jeg hadde forventet.

På en måte er det lett for meg å si at dette med å få to barn samtidig ikke har vært noe problem, spesielt når jeg ser rundt blant mine venner og bekjente hvor vanskelig dette med å få barn eller ikke kan være.
I det norske samfunnet er det en forventning til at vi som mennesker skal forplante oss, og dette kan være et stort problem for de som ikke ønsker å ha barn av forskjellige grunner. En slik tanke om at "jeg ønsker ikke å få barn" blir etter det jeg har hørt tatt i mot med variabel grad av forståelse. Det er rett og slett vanskelig for mange av oss å forestille seg at et annet menneske ikke ønsker å forplante seg.

Her kommer vel også den gestaltiske tankegangen inn, ved at mennesker har en evne til å skape sin egen virkelighet hvis vi mangler informasjon. Har vi et vennepar som nærmer seg 40 og ikke har barn, antar vi ofte at de prøver - men får det ikke til.

Nå florerer det jo av eksempler på at "enhver idiot" klarer å få barn - og jeg håper ingen som leser denne bloggen føler seg krenket når jeg trekker frem et eksempel fra england der en mann i 20 årene har klart å få hele ti barn med ulike kvinner. (http://www.dagbladet.no/2010/09/20/nyheter/england/utenriks/13480656/)

Men det kan være litt for enkelt å få barn for den mest sindige og intelligente familieplanlegger også, og det er ikke uten grunn at angrepiller har blitt tilgjengelig for de som har sølt litt etter å ha møtt Mr. Right Now på byen.

Flere vi kjenner har vært og er i prosess med å få barn med mindre eller større grad av assistanse, andre har vært igjennom denne prosessen og gått videre til adopsjon - og det er ingen jeg unner mer å få barn enn de som virkelig har forsøkt. I gestaltterapi snakkes det ofte om å "stå i prosessen" og "tåle det som kommer". Vel, det krever sitt par å gå igjennom disse bølgedalene der håpet om at neste menstruasjon skal utebli og at en tissepinne skal vise en positiv test.

Vi har også venner som er av samme kjønn og ønsker barn, og heldigvis har dette ihvertfall blitt lettere for kvinnelige par de siste årene - men det er litt av en prosess å komme seg til mål der også, selv om de begge to har menstruasjonen samtidig, som vi pleier å spøke med.

For menn i forhold er det vanskeligere - jeg kjenner ingen i denne situasjonen, men klarer å forestille meg frustrasjonen ved at det både er vanskelig å adoptere og eventuelt finne noen som kan bære frem et barn. Dessverre er det blitt en industri i visse land å bære frem andres barn, der det er pengene som styrer og kvinnene som gjør dette blir til fabrikker.

Jeg fikk vite om en flott brosjyre for å informere familie, venner og kollegaer om ufrivillig barnløshet (last den ned her: http://www.fub.no/Hjem/?article_id=423

Det er litt av en prosess å enten stå i det at man ikke ønsker å få barn eller ønsker det mer enn noe annet i hele verden, men det går bare ikke. Å gå i terapi løser ikke problemet, men det kan hjelpe mot den angsten, forventningene og forvirringen rundt situasjonen. Vi er alle forskjellige, men det hjelper som regel å informere de du stoler på om dine tanker og fantasier - slik at vi som står rundt slipper å fylle inn informasjonen som mangler basert på antagelser.

I fremtiden ser jeg for meg å kunne jobbe med mange par som sliter med ulike utfordringer, noe jeg kommer til å lære utrolig mye av. Tilfredstillelsen av å kunne hjelpe andre med å leve med en vanskelig situasjon gjør det verdt å ha det vondt sammen med klientene i prosessen. Å gå til en gestaltterapeut gjør vondt, men det er også godt - du kan snakke med en person om akkurat det du føler, uten at det er feil. Er det vanskelig å gjøre dette alene, kan dere gå i grupper med personer som har mange av de samme utfordringene.

Online terapi

Jeg surfet litt uten spesielt mål og mening etter litt kunnskap om psykoterapi, og endte opp på mentalhelp.net der jeg så en artikkel om online terapi. Skal jeg være helt ærlig så ble jeg mer nyskjerrig på å finne ut mer om dette fordi jeg følte at det var litt rart enn at det virket som en god ide.

Ikke uventet finnes det en rekke forskjellige tjenester for dette i USA, og jeg prøvde å finne ut mer om emnet på norske nettsteder. Som den utålmodige sjelen jeg er, holdt det med et google søk og noen raske visitter på noen av topptreffene.

Nå har det gått noen få minutter siden jeg sluttet å lete etter informasjon, og jeg merker at "en mening om saken" former seg i hodet på meg.

Siden jeg aldri har forsøkt denne formen for terapi, velger jeg å unngå å mene noe særlig rundt terapiformen - men heller dele noen av mine egne opplevelser som selger og rådgiver i næringslivet.

(Dette er selvfølgelig bare et bilde)

Videokonferanse
Det finnes en rekke løsninger for å kunne se video av den du snakker med samtidig som lyd, og mange har kanskje brukt disse løsningene til å snakke med venner og kjente. Det som er utfordringen med en videokonferanse er som oftest den tekniske løsningen, fordi det stiller krav til både hardware (PC, videotelefon, online kamera, mikrofon etc), software (Skype og andre løsninger) og ikke minst båndbredde. Det hjelper ikke at man faktisk kan se hvem du snakker med hvis det ikke er et bilde som oppdateres mer enn hvert fjerde sekund.

Telefoni
Å snakke i telefonen er en vitenskap, og jeg lærte mye om det når jeg fikk min opplæring før jeg skulle starte å jobbe på et callsenter for endel år tilbake. Stemmen vår endrer seg mye ut fra hvilken kroppstilling vi har, og dette kan du jo teste ved en anledning; skal du late som om du er mer syk enn du egentlig er, forsøk å legg deg ned på ryggen mens du snakker med sjefen din eller den personen du ikke gidder å dra på fest til. Krangler du med noen på telefonen, forsøk å reis deg opp - jeg garanterer deg at du vil både føle at du får et overtak over den du krangler med - og faktisk få det, helt til mottageren reiser seg opp og virkemiddelet forsvinner. I terapi ønsker vi gjerne å sitte så mye som mulig, og heller bruke det med bevegelse som et eksperiment eller virkemiddel. Dessuten så mangler en viktig del av mitt awareness bilde, nemlig det å kunne se på den som snakker.

Chat
Har du forsøkt å chatte med kundesenteret til nettsiden som skulle ha levert den nye flatskjermen din i god tid før Frustrerte fruer eller fotball-VM starter, og forsinkelsen nå er på tredje uken og programmet du skulle se er for lang tid over? La meg simulere:
Kundesenter: Vent mens vi setter deg i kontakt med en ledig medarbeider...
(Vente, vente, vente)
Kundesenter: Hei, jeg heter Rolf, hva kan jeg hjelpe deg med?
Jens: Jeg bestilte en 70 tommers LED TV på VM kampanje på ordrenummer B4lla6776
(Vente, vente, vente)
Kundesenter: Den er meldt forsinket, kommer på lageret i midten av 2013.
Jens: Hva mener du?
Kundesenter: Den er dessverre forsinket, kommer inn på lager om litt over 2 år. Vil du at jeg skal slette ordren?

Ok, du skjønner kanskje hva jeg mener - og du tenker kanskje; "Det ville jo vært noe helt annet hvis dette hadde vært en terapeut..."

Da sier jeg, ok - hvor frustrert er ikke en klient over å hamre løs på tastaturet i fem minutter - og så kommer terapeuten tilbake med et spørsmål som har med den aller siste setningen å gjøre? Ville vi kunne evne å spørre om personlige spørsmål og være "Her og Nå" med klienten?

Svaret er at jeg aner ikke.

E-post
Et siste alternativ som finnes der ute er å få løst problemene dine på e-post.
Da vil jeg dra et eksempel fra en virkelighet i call senter verdenen.

En stor nettbutikk i England fant ut at det var mye bedre å åpne for innkommende samtaler på telefon enn å la personer sende e-post til en firmapost adresse. Grunnen til dette var at kundesenteret brukte mye kortere tid (ca 30 sekunder per samtale) på å svare på telefonen enn å svare på gjennomsnittlig 6-7 e-post til kunden.

Er jeg negativ?
Ja, litt.

Hva skal jeg gjøre med det?
Ikkenoe.

Tror jeg.

Kanskje jeg skal prøve en online session en dag? Kunne vært spennende da.

Awareness

Nå har jeg gått på NGI i litt over et halvt år, og det er kun noen få samlinger igjen før vi alle sammen tar sommerferie. For meg er det naturlig og hele tiden evaluere hva jeg får ut av undervisningen og den prosessen det er å gå på dette studiet, og jeg skal i denne artikkelen prøve å beskrive noen av de tingene som jeg føler har skjedd med meg.

Da jeg søkte på studiet var jeg ikke sikker på hva gestaltterapi egentlig er, jeg hadde gått til en terapeut i parterapi og en annen i individualterapi - men begge disse terapeutene var relativt ulike, selv om jeg nå i etterkant kan si at jeg ser helt klare gestaltiske trekk og like arbeidsmåter.

Nå har jeg (naturligvis) fått et helt annet forhold til gestalt, teoriene og de ulike øvelsene vi har gjennomført i undervisningen har gitt meg en gradvis tilnærming til faget. Jeg har tre år igjen på studiene, og forventer at læringskurven kommer til å fortsette å være like bratt en god stund fremover.

I gestaltterapi er awareness et ord som blir brukt mye. Jeg har lest en del på gestaltterapeuters nettsider, og mange av dem prøver å beskrive dette fenomenet. At vi bruker et engelsk ord til å beskrive essensen i gestaltterapi er for meg litt problematisk, da jeg er så glad i det norske språket og ønsker å benytte de ordene vi allerede har.

Rent oversatt er vel awareness beskrevet som å være oppmerksom på noe, og dette er ordet jeg helst ønsker å bruke. De fleste har et forhold til ordet oppmerksomhet, og jeg tror det handler mye om å følge med på hva som skjer. Vi prøver å være oppmerksomme på reaksjonene til personer vi har relasjoner til, lytter til hva de sier, leser kroppspråket deres og prøver å finne ut om den personen du er oppmerksom på er glad, sint, lei seg eller noe annet. Alle sansene våres brukes til å være oppmerksomme på hva som skjer rundt oss, og hadde vi ikke vært oppmerksomme - ville nok flere av oss vært enslige, blitt kjørt over av trikken eller hatt grinete barn fordi de konstant gikk rundt og var sultne.

Men denne oppmerksomheten er ofte vendt utover, og det jeg har lært mye om på skolen er å bevege meg frem og tilbake i min awareness både utover og innover i meg selv.

Hva mener jeg med oppmerksomhet innover i meg selv? Jo, det skal jeg forsøke å forklare deg.
Sansene (hørsel, syn, lukt, følelse, smak) og de to andre kontaktfunksjonene å snakke og bevege seg (for det meste kroppspråk) bruker vi i det gestaltistene kaller den ytre sonen. Alle personer bruker den ytre sonen sin mye, noen er mer oppmerksomme enn andre, og vi er alle oppmerksomme på forskjellige ting.
Når det er snakk om å rette oppmerksomheten innover, snakker jeg først og fremst om den sonen som vi kaller mellomsonen. I mellomsonen skjer det mye rart, og det er der tankene våre befinner seg - de svirrer noen gang rundt i hodene våre og vi kan føre hele samtaler med oss selv og drøfte de minste fillesaker til store filosofiske spørsmål med oss selv.

Mange jeg kjenner har beskrevet at de bruker mye tid i mellomsonen og har mange tanker som opptar dem til enhver tid, de beskriver også at de noen ganger synes det er deilig å bare sitte og være - ignorere disse stemmene i hodet sitt og bare være. Det er i disse øyeblikkene de muligens har mye oppmerksomhet vendt innover, og da kommer noen ganger den indre sonen inn i bildet.

Den indre sonen er vanskelig for meg å beskrive, men det er de basisfølelsene som vi ofte beskriver som; "Nå er jeg nervøs, og da får jeg så vondt i magen", eller at vi er veldig sultne og ikke klarer å konsentrere oss om noe annet enn å dekke det behovet. Den indre sonen er ofte primitiv, her finnes lysten vår, sterke krefter som påvirker oss gjennom sitring i fingertuppene, energien du kjenner etter en treningsøkt og du har tatt deg helt ut og egentlig skulle vært sliten - denne kommer fra den indre sonen.

På NGI trener vi på å ha awareness i alle de tre sonene, og jeg merker så godt forskjellen. Jeg har awareness nå, noe jeg mulighens også hadde før jeg startet på skolen - men da visste jeg ikke hva dette begrepet betød. Resultatet av det er at jeg hører etter hva folk sier på en helt annen måte, jeg lytter til mine egne stemmer og ber dem av og til å holde kjeft, jeg kjenner etter hva det å være sint gjør med min indre sone og bruker min egen awareness til å påvirke meg selv og mine omgivelser på en annen måte.

Jeg har ikke forandret meg, jeg har bare blitt mer aware. Jeg har sluttet å kun befinne meg i den ytre sonen og noen ganger i mellomsonen - til å kjenne etter hvordan alt som skjer påvirker meg. Den indre sonen har jeg endel arbeid igjen før jeg blir skikkelig kjent med den - noe jeg gleder meg til.