Akkurat nå sitter jeg på gulvet, rommet jeg sitter i er på et sykehus og min samboer ligger i en seng ved siden av og leser litt i Norsk Gestalttidsskrift av ren nyskjerrighet. Det er jo utrolig moro at hun faktisk leser på noe som har med gestaltterapi nå som vi skal ha tviliinger. Fødselen er i første fase av å bli satt i gang, og hun får noen piller som skal gjøre livmoren klar og vil forhåpentligvis sette i gang veer. Jordmoren synes det var litt unormalt å sitte å lese fagbøker mens maskinene måler hjertefrekvenser og aktivitet i livmoren. Selv sitter jeg og tvinner tommeltotter og prøver å sorter hodet mitt litt.
Da kommer det et spørsmål fra sengen:
"Hva er konfluens?"
Jeg ble svar skyldig, for dette ordet leste jeg om i forrige uke i en av artiklene av Den Flyvende Hollender eller et annet tidsskrift fra NGF. Men jeg husker jo ikke hva det er!
Først prøvde jeg å svare Solvor på dette, men det ble bare dumt - slik det ofte blir når jeg prøver å fortelle om noe jeg ikke kan. Etter litt knoting med ord fant jeg fort ut at det var på tide å undersøke litt før jeg svarte.
Prøvde først å google litt, men det kom ingen gode treff opp umiddelbart. Det var ingen artikkel om emnet på wikipedia heller. Det er jo litt dumt, tenker jeg jo da. Dette er jo en gyllen mulighet til å publisere noe som kan benyttes som oppslagsverk for andre som lurer på det samme, en oppgave jeg forøvrig mener noen andre enn meg bør gjøre, siden jeg ikke har en klar ide om hva begrepet er.
Å være konfluent er at vi har uklare grenser mellom oss og omgivelsene, eller uklare grenser inne i oss, mellom deler av oss selv. Når vi er konfluente er vi opptatte av omgivelsene på en slik måte at vi f.eks mener at andre mener, tenker, føler og er som oss.
(Kilde: Den Flyvende Hollender).
"Pop!", sa det i hodet mitt da - for nå mener jeg at det falt en brikke på plass.
En av mine gode kollegaer på jobben sier alltid: "Å anta noe er vår værste fiende!"
Han kan vel ikke ha mer rett. For vi baserer mange avgjørelser på antagelser, og for min del blir det veldig lett å ta feil hvis jeg for eksempel antar at min kunde mener noe om en sak. Muligheten for at jeg tar feil er kanskje større en muligheten for at jeg har rett. Derfor er det en gyllen regel å slutte å anta (i tilfelle med kunder) og heller spørre de om hva som er virkeligheten.
Vi går vel alle rundt og mener vi er "normale", og tror at alle andre er som oss - og det kan nok ha forårsaket mye misforståelser opp igjennom årene, alt fra mindre krangler til krig.
Nei, vi får passe på å ikke være konfluente med våre omgivelser gitt...
torsdag 30. september 2010
lørdag 25. september 2010
Å komme i gang
Jeg vet ikke om det er helt riktig å si at jeg har kommet i gang med studiet. De siste seks ukene har jeg gått med telefonen på i møter, sovet dårlig om natten og snakket med andre om at "tvillingene snart kommer". Men jeg har ihvertfall forsøkt å konsentrere meg om de oppgavene som står foran meg, reflektert litt over den første samlingen og hodet mitt har surret litt rundt dette med bruk av begreper og teori.
Husker godt da jeg sist startet på skolen, den gang et teknisk fag der vi skulle lære en del om Ohms lov. For de som kjenner til denne loven, så starter man med å regne ut enkle ting som motstand og resistans - men etterhvert som kompleksiteten øker blir alt så mye vanskeligere.
Men jeg fikk ihvertfall bestilt omtrent alle bøkene og har vært innom skolen en gang og fått kjøpt noen nummer av Norsk Gestalttidsskrift og Den Flyvende Hollender. Dette er tidsskrift som er gitt ut basert på bidrag fra mange ulike gestaltterapeuter og i skrivende stund er disse de eneste tekstene jeg kan lese inntil bøkene jeg har bestilt dukker opp.
Nå har jeg lest endel, og det er lett forvirring mellom begrepene. For meg er det ikke så vanskelig nå å kunne forstå at det finnes noe som heter felt, og at det oppstår ting i forgrunn og bakgrunnen av dette. Dette virker temmelig logisk, og det er heller ikke så vanskelig å forstå hva oppmerksomhet ("awareness") er for noe og at vi snakker om det ytre-, mellom- og indre laget.
Det vil si at jeg har kommet dit hen at jeg har en viss forståelse for noen av de grunnleggende begrepene og tankene rundt gestaltterapi. Her om dagen tenkte jeg på at det gjenstår 35 samlinger før jeg forhåpentligvis er ferdig utdannet. Det virker da ikke så ille? Men tenk deg all den forvirringen som vi skje mellom disse samlingene!
En venn av meg spurte om det kunne vært mulig å intensifisere studiet på noen måte. Mitt svar til dette var at jeg tror neppe det, for det er virkelig en lang prosess vi står ovenfor. Hvis jeg skal sammenligne med noe annet som er relevant for meg, så tok det omtrent halvannet år før jeg virkelig fikk forståelse for fagfeltet jeg jobbet med både sist gang jeg endret dette og gangen før.
Jeg gleder meg virkelig til å få en bedre forståelse for alle begrepene og teoriene innenfor gestaltterapi, men jeg gruer meg litt til all den frustrasjonen jeg kommer til å måtte takle fordi jeg rett og slett ikke skjønner helheten. Hjernen min må programmeres til å forstå noe som nå fremstår som temmelig abstrakt og uforståelig.
Nå har jeg startet å lese rundt temaene for neste samling, og jeg er veldig spent på hvordan min kollokviegruppe vil benytte tiden vi har avtalt til å diskutere forskjellige temaer. Det er sikkert andre som er minst like spent som meg på alt som skal skje fremover, og jeg håper ikke jeg er den eneste som strever litt med å "skjønne tegninga".
Husker godt da jeg sist startet på skolen, den gang et teknisk fag der vi skulle lære en del om Ohms lov. For de som kjenner til denne loven, så starter man med å regne ut enkle ting som motstand og resistans - men etterhvert som kompleksiteten øker blir alt så mye vanskeligere.
Men jeg fikk ihvertfall bestilt omtrent alle bøkene og har vært innom skolen en gang og fått kjøpt noen nummer av Norsk Gestalttidsskrift og Den Flyvende Hollender. Dette er tidsskrift som er gitt ut basert på bidrag fra mange ulike gestaltterapeuter og i skrivende stund er disse de eneste tekstene jeg kan lese inntil bøkene jeg har bestilt dukker opp.
Nå har jeg lest endel, og det er lett forvirring mellom begrepene. For meg er det ikke så vanskelig nå å kunne forstå at det finnes noe som heter felt, og at det oppstår ting i forgrunn og bakgrunnen av dette. Dette virker temmelig logisk, og det er heller ikke så vanskelig å forstå hva oppmerksomhet ("awareness") er for noe og at vi snakker om det ytre-, mellom- og indre laget.
Det vil si at jeg har kommet dit hen at jeg har en viss forståelse for noen av de grunnleggende begrepene og tankene rundt gestaltterapi. Her om dagen tenkte jeg på at det gjenstår 35 samlinger før jeg forhåpentligvis er ferdig utdannet. Det virker da ikke så ille? Men tenk deg all den forvirringen som vi skje mellom disse samlingene!
En venn av meg spurte om det kunne vært mulig å intensifisere studiet på noen måte. Mitt svar til dette var at jeg tror neppe det, for det er virkelig en lang prosess vi står ovenfor. Hvis jeg skal sammenligne med noe annet som er relevant for meg, så tok det omtrent halvannet år før jeg virkelig fikk forståelse for fagfeltet jeg jobbet med både sist gang jeg endret dette og gangen før.
Jeg gleder meg virkelig til å få en bedre forståelse for alle begrepene og teoriene innenfor gestaltterapi, men jeg gruer meg litt til all den frustrasjonen jeg kommer til å måtte takle fordi jeg rett og slett ikke skjønner helheten. Hjernen min må programmeres til å forstå noe som nå fremstår som temmelig abstrakt og uforståelig.
Nå har jeg startet å lese rundt temaene for neste samling, og jeg er veldig spent på hvordan min kollokviegruppe vil benytte tiden vi har avtalt til å diskutere forskjellige temaer. Det er sikkert andre som er minst like spent som meg på alt som skal skje fremover, og jeg håper ikke jeg er den eneste som strever litt med å "skjønne tegninga".
tirsdag 21. september 2010
mandag 20. september 2010
Bøker på pensumlisten
Sitter litt småfrustrert og ser på pensumlisten på studiet, og startet friskt med å logge meg på http://www.penelopebokhandel.no/ som er OAS sin egen bokhandel der jeg trodde de skulle ha bøkene som studiet skal omhandle. Det viser seg fort at de tre første bøkene ikke er tilgjengelig, og jeg går så inn på http://www.amazon.co.uk/ og finner ut at de heller ikke er tilgjengelige direkte fra Amazon, men at de kan bestilles igjennom deres nettside. En av disse tre bøkene får jeg heller ikke bestilt fordi jeg bor i Norge.
Da koker det litt i topplokket mitt, og jeg blir irritert. Er det slik at pensumlisten er lagt opp slik at vi som studenter virkelig skal jobbe for å få tak i bøkene - har Penelope "glemt" å inkludere bøkene i sitt utvalg eller hva er det som gjelder?
Vel, jeg fikk ihvertfall bestilt fem bøker i dag - men mangler en god del litteratur for å ha en komplett liste. Tidsskriftene og slikt kan jeg vel kjøpe på NGI - men jeg mangler boka "Gestalt Therapy: Practice and Theory" av M.P Korb, J. Gorell & V. Van De Riet.
Hvis noen har gode tips til hvor jeg finner denne, så ville jeg vært takknemlig.
Det er vel sånn her det er å være student, er det ikke?
Da koker det litt i topplokket mitt, og jeg blir irritert. Er det slik at pensumlisten er lagt opp slik at vi som studenter virkelig skal jobbe for å få tak i bøkene - har Penelope "glemt" å inkludere bøkene i sitt utvalg eller hva er det som gjelder?
Vel, jeg fikk ihvertfall bestilt fem bøker i dag - men mangler en god del litteratur for å ha en komplett liste. Tidsskriftene og slikt kan jeg vel kjøpe på NGI - men jeg mangler boka "Gestalt Therapy: Practice and Theory" av M.P Korb, J. Gorell & V. Van De Riet.
Hvis noen har gode tips til hvor jeg finner denne, så ville jeg vært takknemlig.
Det er vel sånn her det er å være student, er det ikke?
søndag 19. september 2010
lørdag 18. september 2010
torsdag 16. september 2010
Første skoledag
I morgen starter Gestaltterapeut studiet på NGI. Kjenner spenningen stiger, tvillingene våre befinner seg fremdeles inne i min samboer - og det hadde vært utrolig bra om de kunne bli der noen dager til.
Tankene mine jobber med mye forventningsstyring. Hvordan er de andre jeg skal gå i klassen med? Er det noen jeg kjenner fra før (vi var ca 15 stykker som gikk på et helgekurs der vi fikk en innføring i gestaltterapi)?
Alle sammen er sannsynligvis like spent som meg, og det skal bli hyggelig å komme i gang. I morgen og på lørdag har vi alle sammen startet på studiet - og for meg har dette vært to datoer som har stått som milepæler i kalenderen. Det blir et skille som representerer mye forandring for min del.
I august betalte jeg ned siste fradraget på studielånet mitt. Det har tatt en evighet å få det nedbetalt, og nå starter jeg på'n igjen - med fire års studier finansiert av Statens Lånekasse.
Jeg lurer på om det er rett av meg å bruke fire år på dette, og håper virkelig at konklusjonen blir et rungende "Ja!". Nå må jeg ut og finne meg en egen terapeut (man må ha til sammen 70 timer egenterapi i løpet av de fire årene), og jeg ønsker å finne en 3- eller 4-års student som har vært igjennom det samme jeg står ovenfor.
Selv om jeg er spent og har mine tvil om jeg har valgt rett - så gleder jeg meg noe enormt.
Tankene mine jobber med mye forventningsstyring. Hvordan er de andre jeg skal gå i klassen med? Er det noen jeg kjenner fra før (vi var ca 15 stykker som gikk på et helgekurs der vi fikk en innføring i gestaltterapi)?
Alle sammen er sannsynligvis like spent som meg, og det skal bli hyggelig å komme i gang. I morgen og på lørdag har vi alle sammen startet på studiet - og for meg har dette vært to datoer som har stått som milepæler i kalenderen. Det blir et skille som representerer mye forandring for min del.
I august betalte jeg ned siste fradraget på studielånet mitt. Det har tatt en evighet å få det nedbetalt, og nå starter jeg på'n igjen - med fire års studier finansiert av Statens Lånekasse.
Jeg lurer på om det er rett av meg å bruke fire år på dette, og håper virkelig at konklusjonen blir et rungende "Ja!". Nå må jeg ut og finne meg en egen terapeut (man må ha til sammen 70 timer egenterapi i løpet av de fire årene), og jeg ønsker å finne en 3- eller 4-års student som har vært igjennom det samme jeg står ovenfor.
Selv om jeg er spent og har mine tvil om jeg har valgt rett - så gleder jeg meg noe enormt.
lørdag 11. september 2010
Om en uke er jeg ferdig med første skoledag...
...hvis alt går etter planen.
Vi har en kommende familieøkning, og jeg går og krysser fingrene for at samboeren min skal knipe igjen en drøy uke til. Det er jo selvfølgelig umulig å forutsi utfallet av våre ønsker, men det hadde vært utrolig praktisk.
Det har vært veldig hektisk for meg på jobben, og for å være helt ærlig har jeg ikke hatt tid til å reflektere så mye over hva som skal skje den første dagen vi starter på utdannelsen. Datteren min startet på skolen for et år siden. Jeg har sikkert noe av den samme spenningen som hun hadde forrige sommer da alle spurte henne om hun gledet seg til å starte på skolen. Egentlig er det et litt dumt voksenspørsmål. Selvfølgelig gledet hun seg - men samtidig gruet hun seg også litt. Barnehagen hadde blitt et trygt og godt sted, hun visste hva som skulle skje - kjente alle som jobbet der og hadde funnet seg noen faste lekekamerater. Men det å begynne på skolen innebar noe helt nytt. Hun visste rett og slett ikke hvordan det ville bli. Hvordan ville det være å "ha time"? Hva er egentlig lekser? Er det ingen som kommer til å passe på at hun spiser opp matpakka si?
Jeg aner heller ikke hvordan det vil bli, men jeg er helt sikker på at det er rundt tjue andre som skal gå i samme klasse som meg som tenker på akkurat det samme. I løpet av de fire årene vi skal gå sammen vil vi bli utrolig godt kjent, vi vil finne ut at vi liker noen bedre enn andre, finne noen venner - samtidig som vi vil holde en større avstand til andre.
Da jeg jobbet i et reklamebyrå, skulle vi finne oss en ny profil for selskapet. Vi brukte en hel del tid på å komme frem til at vårt selskap skulle by med kundene våre, eller klienter som man ofte kaller de - på en reise.
Dette synes jeg er en dårlig lignelse for en kommersiell virksomhet som skulle selge tjenester, spesielt siden over halvparten av det vi gjorde for kundene, sannsynligvis ikke hadde noen virkning. Men slik er det med reklame, man blåser opp virkeligheten - og tror på det selv.
Men jeg tror de neste fire årene blir en reise, også for de heldige som tar del i den sammen med meg. Jeg ville forandret meg kraftig de neste årene uansett - men ikke med den samme bevistheten som kreves for å kunne bli en god terapeut. For det er min målsetning, å bli en god terapeut. Hvordan man blir det kommer jeg sikkert til å blogge om i årene som kommer.
Vi har en kommende familieøkning, og jeg går og krysser fingrene for at samboeren min skal knipe igjen en drøy uke til. Det er jo selvfølgelig umulig å forutsi utfallet av våre ønsker, men det hadde vært utrolig praktisk.
Det har vært veldig hektisk for meg på jobben, og for å være helt ærlig har jeg ikke hatt tid til å reflektere så mye over hva som skal skje den første dagen vi starter på utdannelsen. Datteren min startet på skolen for et år siden. Jeg har sikkert noe av den samme spenningen som hun hadde forrige sommer da alle spurte henne om hun gledet seg til å starte på skolen. Egentlig er det et litt dumt voksenspørsmål. Selvfølgelig gledet hun seg - men samtidig gruet hun seg også litt. Barnehagen hadde blitt et trygt og godt sted, hun visste hva som skulle skje - kjente alle som jobbet der og hadde funnet seg noen faste lekekamerater. Men det å begynne på skolen innebar noe helt nytt. Hun visste rett og slett ikke hvordan det ville bli. Hvordan ville det være å "ha time"? Hva er egentlig lekser? Er det ingen som kommer til å passe på at hun spiser opp matpakka si?
Jeg aner heller ikke hvordan det vil bli, men jeg er helt sikker på at det er rundt tjue andre som skal gå i samme klasse som meg som tenker på akkurat det samme. I løpet av de fire årene vi skal gå sammen vil vi bli utrolig godt kjent, vi vil finne ut at vi liker noen bedre enn andre, finne noen venner - samtidig som vi vil holde en større avstand til andre.
Da jeg jobbet i et reklamebyrå, skulle vi finne oss en ny profil for selskapet. Vi brukte en hel del tid på å komme frem til at vårt selskap skulle by med kundene våre, eller klienter som man ofte kaller de - på en reise.
Dette synes jeg er en dårlig lignelse for en kommersiell virksomhet som skulle selge tjenester, spesielt siden over halvparten av det vi gjorde for kundene, sannsynligvis ikke hadde noen virkning. Men slik er det med reklame, man blåser opp virkeligheten - og tror på det selv.
Men jeg tror de neste fire årene blir en reise, også for de heldige som tar del i den sammen med meg. Jeg ville forandret meg kraftig de neste årene uansett - men ikke med den samme bevistheten som kreves for å kunne bli en god terapeut. For det er min målsetning, å bli en god terapeut. Hvordan man blir det kommer jeg sikkert til å blogge om i årene som kommer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)